Kaldt fortalt
noveller
av Virgilio Piñera (forfatter) og Tove Bakke (oversetter).
Samlaget 2004 Innbundet
Kjøp boken hos
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Den cubanske dramatikaren, lyrikaren og forfattaren Virgilio Piñera (1912-1979) skreiv historiene sine utan store geberdar og digresjonar - han fortalde dei verste ting som ingenting. Han var sterkt antitotalitær, og brukte fantasi, ironi og humor når han angreip dumskapen, det sjølvgode og dei mange undertrykkande mekanismane og holdningane. I denne boka presenterast eit utval av hans noveller.
Omtale fra forlaget
Den cubanske dramatikaren, lyrikaren og forfattaren Virgilio Piñera (1912-1979) skreiv historiene sine utan store geberdar og digresjonar - han fortalde dei verste ting som ingenting. Han var sterkt antitotalitær, og brukte fantasi, ironi og humor når han angreip dumskapen, det sjølvgode og dei mange undertrykkande mekanismane og holdningane. I denne boka presenterast eit utval av hans noveller.
Bokdetaljer
Forlag Samlaget
Utgivelsesår 2004
Format Innbundet
ISBN13 9788252162028
EAN 9788252162028
Serier Nattbiblioteket Samlaget prosa
Språk Nynorsk
Sider 242
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
1 1 1 0 0 0
Rune OlstadSitater fra dette verket
Arne Henning Årskaug siterer Kaldt fortalt av Virgilio Piñera (side 115)
21:41, 24. juli 2013 Ingen har det som favoritt.
Helvetet
Når vi er barn, er helvetet berre eit namn på djevelen i munnen på foreldra våre. Seinare blir bildet meir ugreitt, og vi ligg og vrir oss i senga gjennom endelause tenårsnetter mens vi prøver å sløkkje dei sviande logane rundt oss – fantasiens logar! Endå seinare, når vi ikkje lenger ser oss i spegelen fordi ansiktet vårt har begynt å minne om djevelen sjøl, blir førestellinga om helvete meir ei intellektuell frykt og ei frykt vi prøver å berge oss unna gjennom å beskrive ho. Når alderdommen er nådd, er helvetet så nær at vi aksepterer det som eit nødvendig vonde, vi er til og med litt spente på pinslene. Og endå seinare (no slår eldtungene verkeleg opp rundt oss) ligg vi der og brenn og tar til å ane at vi kanskje kunne venje oss til klimaet. Etter tusen år spør ein djevel med dystert oppsyn om vi framleis lir ille. Vi svarer at det er spørsmål mykje meir om rutine enn om liding. Til sist kjem dagen då vi kunne forlate helvetet, men energisk avviser tilbodet. For kven vil gi slepp på ein kjær vane?
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
