Omtale fra forlaget
Adrià vokser opp med en distansert mor og en streng far som driver et antikvariat. En dag tyvlåner Adrià en verdifull fiolin med skjebnesvangre konsekvenser. En ambisiøs, storartet roman om livets mange store spørsmål: makt, ondskap, hevn, kjærlighet, skyld og tilgivelse. Den speiler vestens nyere historie og skaper en imponerende fortelling om en mann formet av sin tid, og tiden som har formet oss alle. Jeg bekjenner er historien til den sprenglærde Adrià Ardèvol. På sine eldre dager nedskriver han sine bekjennelser rettet til Sara, hans livs store kjærlighet. Adrià minnes sin oppvekst med strenge foreldre, men en beskyttende barnepike i en relativt velhavende famille i Barcelona. Han tenker på sin mor, som alltid holdt en viss avstand, kald og pragmatisk. Og ikke minst faren: gåtefull og hvis voldsomme død han alltid har båret med seg skylden for. Adriàs barndom og ungdom er full av ubesvarte spørsmål, ensom lek og tidkrevende studier i historie og språk. Faren krever han skal kunne minst tolv språk, mens moren ønsker seg en fremgangsrik, fiolinspillene sønn. Faren driver et antikvariat basert på anskaffelser av mer eller mindre tvilsom art. Samlingens mest verdifulle gjenstand er en Storioni-fiolin med en fiolinkasse som fortsatt bærer preg av stor urett begått opp gjennom historien. Adriás tyvlåning av fiolinen og farens brå død, etterlater ham ikke bare med en sterk skyldfølelse, men også en rekke hemmeligheter som det vil ta ham årevis å nøste opp i. «Å lese denne romanen er å være helt sikker på å ha et mesterverk i hendene. Jaume Cabré fortjener på bli anerkjent for det han er, et av de store navn i verdenslitteraturen.» Qué Leer «Med denne mesterlige boken inkluderes Jaume Cabré i det ypperste innen litteratur» Bruno Corty, Le Figaro littéraire
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2014
Format E-bok
ISBN13 9788202440763
EAN 9788202440763
Språk Bokmål
Sider 782
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Adrià bor i Barcelona med en streng far, som insisterer på at sønnen skal lære minst 10 språk. Moren vil at Adrià skal bli fiolinist. Ingen av foreldrene er interessert i om sønnen vil noe av dette. De ser på ham som et objekt å skryte av.
Faren til Adrià driver et antikvariat, og i safen har han en verdifull fiolin. En dag stjeler Adrià fiolinen. Det blir et skjebnesvangert tyveri.
Boken hopper i tid.
Leseren får den verdifulle fiolinens historie, vi får et innblikk i Adriàs' fars ungdomstid, og vi møter Adrià som gammel mann.
En historie om makt, ondskap, hevn, kjærlighet, tilgivelse og skyld.
En diger murstein, og en kompleks historie. Det gjelder å fokusere og å holde tunga rett i munnen, for det hoppes i tid fra en setning til en annen. På tross av det, er det en bok jeg kommer til å huske lenge.
JADA, dette er en historie som gjør inntrykk! En mektig, fargerik, interessant, morsom og spennende roman! Det er en glede å finne romaner som ikke undervurderer leseren, men utfordrer meg til å ta inn ulike tidsperioder og personer og tvinne dem sammen med hovedpersonens liv.Jeg ser at flere beskriver boken som et mesterverk og det er jeg enig i.
Boken er fullstendig. Den avsluttes uten løse tråder og jeg ble sittende og reflektere over ondskapen i stort og smått som påvirker oss, og som har preget verdenshistorien og enkeltmennesker.Vi kan bli knust og vi kan knuse andre, vi kan angre og finne at tilgivelse ikke er tilstrekkelig eller umulig å gi.
Konseptet for boken er et langt brev fra hovedpersonen til sin elskede. Han skriver når han er rundt 60 år og med progredierende Alzheimer. Boken hopper i tid og temaer, og den følger hovedpersonens hukommelse og innsikt i kulturhistorie. Hovedpersonen oppsummerer til sin elskede på slutten av boken: Jeg skal si deg en ting jeg ikke kan få ut av hodet, elskede: Etter at jeg hele mitt liv har grublet over menneskehetens kulturhistorie og prøvd å spille godt på et instrument som ikke lar seg spille på, vil jeg si deg at vi, alle sammen, vi og de sterke følelsene våre, vi er ikke annet enn summen av bbedritne tilfeldigheter.** (s.766)
(og hvis du lurer så skal bedritne skrives med to b'er)
Det er humor og snert i massevis, og jeg likte godt hovedpersonens indre dialoger med figurene Sorte Ørn, den tapre arapaho-høvdingen og Sheriff Carson, fra Rockland. Disse lekefigurene følger hovedpersonen hele livet. Forfatteren gir omfattende innblikk i hans vennskap med Bernat, hans livs store kjærlighet Sara, hans vanskelige forhold til foreldrene, diverse lærere gjennom livet og han forbinder hendelser i europas historie med hovedpersonens liv. Et gjennomgående tema i boken er den svært verdifulle Storioni-fiolinen som også blir skjebnesvanger for hovedpersonen.
Dette er tipp topp fortellerkunst fra Jaume Cabré som i tillegg til å være forfatter, også er utdannet filolog. Han har mottatt mange litterære priser for sitt arbeid og han skriver på katalansk. Hvis du er på jakt etter en fyldig, meningsfull og tvers igjennom velskrevet roman, så kan du glede deg til denne!
Jeg avslutter med enda en smakebit fra boken:Jeg begynte med disse ordene: "Først i går kveld, mens jeg vandret omkring i de regnvåte gatene i Vallcarca, innså jeg at det å bli født inn i den familien hadde vært en uopprettelig feiltagelse." Og da det vel var skrevet, skjønte jeg at jeg måtte begynne med begynnelsen. I begynnelsen har alltid vært ordet. Det er derfor jeg har vendt tilbake til begynnelsen og lest om igjen. (s. 747)
Dette var ikke boka for meg. Veldig ambisiøs, mektig, komplisert, original og kritikerrrost, men i likhet med VG sin anmelder så synes jeg den ikke var særlig leservennlig. Her hoppes det i tid midt i setninger og avsnitt, det er masse navn som jeg ikke helt klarer å holde styr på og se meningen med. Det hele blir en rotete og uklar leseopplevelse, når boka i tillegg er på nesten 800 sider så er det nesten til å gråte av at jeg har brukt tid på den...
En løgn, eller en halvsannhet, eller flere løgner buntet på en slik måte at de virket troverdige, kan fort holde seg en god stund. Iallfall ganske lenge. Men de kan aldri vare et helt liv, for det finnes en uskreven lov som snakker om sannhetens øyeblikk for alle ting.
Når det er kaldt, selv om våren, klinger nattlige skritt annerledes, som om kulden hadde sine egne lyder.
Han var lykkeligere når han kunne lengte etter det han ikke kunne nå, enn når han betraktet det han hadde for hånden.
Og når Hopper sa at han malte fordi han ikke kunne si det med ord, beskriver jeg det med ord fordi jeg, enda så klart jeg ser det for meg, er ute av stand til å male det. Og alltid ser jeg det som ham, gjennom vinduer eller dører som står på gløtt. Og det jeg ikke visste, har jeg med tiden funnet ut av. Og det jeg ikke vet, dikter jeg opp, og da er det også sant.
En tjeneste er en tjeneste fordi den ikke må gjengjeldes.
48 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verket