Omtale fra forlaget
Hviskende skygger er første bok i en spennende ny trilogi fra Jan-Philipp Sendker, forfatteren av Kunsten å høre hjerteslag. Romanen gir en unik innsikt i Kinas nære historie. Amerikanske Paul Leibovitz har bodd nærmere tretti år i Hong Kong da han blir rammet av en personlig tragedie som også fører til at ekteskapet havarerer. Nå lever han et tilbaketrukket liv på en øy utenfor Hong Kong. Da han ved en tilfeldighet treffer Elizabeth, en amerikansk kvinne på desperat jakte etter sin forsvunne sønn, blir livet hans snudd på hodet. Mindre enn et døgn senere blir Elizabeths sønn funnet død og Paul bestemmer seg for å finne ut hva som har skjedd. Etter hvert som Paul og en venn av ham som er politimann, beveger seg ned i underverdenen i Hong Kong, oppdager de mørke hemmeligheter gjemt under Kinas nye velstand. I et land der rike forretningsmenn kan bestikke de juridiske myndighetene, er det nok av muligheter for de som har onde hensikter.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788202488314
EAN 9788202488314
Serie Paul Leibovitz (1)
Språk Bokmål
Sider 352
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg kommer til å elske alle bøker skrevet av Jan-Philipp Sendker, uansett handling, tror jeg. Språket hans er så vakkert, beskrivelsene så virkelige. Denne boken er veldig annerledes enn "Kunsten å høre hjerteslag" og "Kunsten å være seg selv", som jeg vil betegne som kjærlighetsromaner med handling fra Burma. Denne er fra Kina og i en helt annen sjanger, nemlig krim/spenning, men likevel så mye mer. Både sorg, kjærlighet og filosofi er også med, og fletter seg inn i handlingen, derfor føles den ikke som en ren krimbok. Jeg har forelsket meg i skrivestilen til Sendker, det er godt mulig at det påvirker bokomtalen min. Jeg leser ikke krimbøker lenger, jeg interesserer meg ikke så mye for drapsgåter og vold. Det er også derfor jeg liker denne boken, fordi den fokuserer så mye på menneskene, tankene, følelsene. Boken sitter i meg selv etter at jeg har lest den ferdig, berører meg på en måte få bøker klarer. Jeg har heldigvis neste bok i serien ("Ensomhetens språk") og kan lese den med det samme, men likevel kan jeg ikke la være å tenke på hva jeg skal gjøre når jeg ikke lenger har flere Jan-Philipp Sendker-bøker å lese...hvordan skal noe kunne måle seg med dette?
så mange tanker til ettertanke, så mye å fordøye på et indre plan -og samtidig så spennende som roman. dette er en bok som vil leve lenge inni meg- på samme måte som Kunsten å høre hjerteslag fortsatt klinger inni meg
Om jag kunde skriva så här fantastiska böcker som Jan-Philipp Sendker gör, så skulle jag sluta arbeta med mitt nuvarande jobb och förse mänskligheten med fantastisk litteratur. Smeksamt, hotande, aggresivt eller frustrerat är språket och det följer intrigen på ett helt samspelt vis. Jag är imponerad och uppfylld av glädje och kärlek!
Nog för att jag älskade de två tidigare böckerna av Sendker, men de var nog bara ett andetag i jämförelse med den här. Den fantastiska och bitvis grymma boken från ett land som jag vet så lite om gick rakt in i mitt hjärta med sitt poetiska språk, sina kärleksscener och den ömhet som fanns mellan vissa av människorna. Tankar om att kunna lita på sina vänner och de närmaste dyker upp hela tiden boken igenom. Vem kan jag lita på egentligen?
Jag har precis avslutat boken i en fin inläsning av Niklas Falk, och jag längtar efter att få lyssna på del två i den här trilogin.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSorgen har like mange ansikter som det finnes mennesker,tenkte Zhang.
Livet går videre. Han hatet de ordene. De uttrykte dødens usigelige urettferdighet og fullstendig fryktelige, uhyrlige banalitet.
"Hun måtte være amerikaner" , tenkte Paul. Ingen andre ville finne på å starte en samtale med en fremmed på et offentlig sted sånn helt uten videre.
Hvordan skulle man bli kjent på et sted som forandret seg så fort at ingen av innbyggerne kjente det igjen etter et par år ?
Hvordan i all verden skulle et menneske slå rot et sted når man ble revet opp med roten omtrent annethvert år ?