Jeg er fan av Linnea Myhre, og de to første bøkene hennes gjorde inntrykk på meg. Dette er en bok som markerer et markant skille i forfatterskapet hennes, og som sådan får det applaus fra meg. Jeg er selv forfatter, og sympatiserer med hvor krevende det er å bryte ny jaktmarker. Hun får derfor masse kred for å være fryktesløs her.

Nærværet i de to første bøkene er borte. Kanskje det er tredjepersonsvinklingen, kanskje det er at fokuset nå er på en kjærlighetshistorie, kanskje det er noe annet. Det mangler noe som jeg liker hos Myhre. Nerve. Humor. Sorthet, som vi kan le av. Råhet, som vi kan føle.

Karakterene er slitsomme. Generasjon Y. Selvhøytidelige. Forvirret. Det er vel også poenget. Jeg ser at Myhre har skildret sin generasjon (og min generasjon), og gjort det godt. Men i dette ligger også fravær. Mangel. Hos meg som leser, i alle fall. For jeg merker jeg bryr meg lite. To personer som ikke kan kommunisere, som er selvopptatte, avhengige av hverandre, men uten vilje eller evne til å skape noe ekte. Det synes ikke jeg er så veldig fengende.

Er det en dårlig bok? Nei. Men den manglet noe for meg.

Linnea Myhre har blitt en favoritt hos meg.
Bøkene hennes fenger meg og fanger meg, jeg må vite... når jeg så at denne nærmet seg slutten tenkte jeg "nei, ikke slutt!"

Hver gang du forlater meg - hva skjer da? Linnéa Myhre sin tredje bok handler om dette. Hovedpersonen i boken må nemlig takle å bli forlatt gang på gang - av samme mann. Og så tar hun samme mann tilbake. Gang på gang. Ikke spesielt koselig, nei.

Til tider er det en intens og fortvilt stemning i boka. Og som regel er det gjerne flere elementer som gjør livet til en slitsom affære, for eksempel spiseforstyrrelser.

Det Myhre skriver virker troverdig. De fleste vet nok om Myhre fra før at de vil skjønne at det med troverdige skildringer av spiseforstyrrelse og terapitimer hos ulike typer psykologer er hentet fra egne opplevelser. Temaet (ulykkelig) kjærlighet, depresjoner og et anstrengt forhold til egen kropp er det nok mange som har opplevd og kjenner seg igjen i. Språket flyter forsåvidt greit,men virker til tider noe stivt. Som en anmelder sa (VG 15.09.2016): Myhre skriver som om hun selv er oppvokst på 90-tallet, ikke som om hun er FØDT på 90-tallet.

Likevel er dette en bok som kan være et lesetips for både eldre og yngre. Både til erklærte Myhre tilhengere, og generelt til folk som er interessert i bøker som ta opp kjærlighetssorg og det å finne seg selv, finne mot til å gå videre.

Det er noe med fortellerstemmen jeg ikke helt greier å akseptere. Det er som om forfatteren velger å skrive i tredjeperson for å skille historien mellom karakteren hun skriver om, og seg selv. Uten å lykkes noe særlig, dessverre.

Jeg vet ikke om denne boken er basert på Linnea Myhres egne liv, men handlingen i boken er veldig gjentagende og flat (handlingen har ingen høydepunkter eller spenningskurven). Dette er en fin kjærlighetsroman, men etter min smak var det ikke vits i å lese boken, siden jeg verken lærte noe av den eller ble spessielt underholdt.

Denne listen inneholder bøker jeg har lest i 2016. Inkluderer også bøker jeg har startet på tidligere, men som fullføres i løpet av dette året.
Målet er å lese minst en bok i uka!

Bøker jeg har lest

Romaner med tematikk rundt psykisk helse, fordommer knyttet til psykiske lidelser og det å være annerledes. Om utenforskap, indre demoner, angst, depresjoner og spiseforstyrrelser.

Bøker jeg har lest eller skal lese som er blå.