Omtale fra forlaget
Ernest Hemingway (1899.1961) er nesten like kjent som eventyrer, krigskorrespondent og krigshelt, storviltjeger, storfisker, don juan med fire ekteskap og dranker, enn han er som forfatter. Men han har inspirert . og inspirerer . unge forfattere verden over med sin såkalte isfjellteknikk; den knappe og tilsynelatende nøytrale prosaen. I 1954 fikk han Nobelprisen i litteratur. Mange mener at Ernest Hemingway (1899.1961) nådde aller høyest som forfatter i sine noveller. Hemingways beste åpner med et bredt utvalg av hans sterkeste korthistorier. Her fins klassikere som «Åser som hvite elefanter», «Kilimanjaros sne» og «Francis Macombers korte og lykkelige liv», samt flere av hans korthugde Nick Adams-historier.Og solen går sin gang (1926) var Hemingways romandebut. Den fikk æren av å innlede Sigurd Hoels Gule serie (sammen med Thornton Wilders Broen San Luis Rey), en heder Hemingway visstnok satte stor pris på . og aldri glemte siden. Romanen handler om «den fortapte generasjon» amerikanere i Paris, de som mistet sin ungdom under 1. verdenskrig. I 1954 mottok Hemingway Nobelprisen i litteratur. Den ble gitt «for hans kraftfulle fortellerkunst, sist demonstrert i Den gamle mannen og havet (1952), og for den påvirkning han har hatt på dagens stil».Som en «ekstrabok» i Hemingways beste følger En varig fest, Hemingways erindringsbok fra sin ungdomstid i Paris.I serien «Forfatternes beste» er de essensielle verkene i viktige forfatterskap samlet. Her får du bare de beste bøkene, forfatternes ess, i ett bind. Flere bøker til prisen av én. Obligatorisk litteratur for enhver bokhylle.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2005
Format Innbundet
ISBN13 9788205339378
EAN 9788205339378
Serie Forfatternes beste
Språk Bokmål
Sider 635
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket«La oss gå nedenfor Rue de Seine og se i galleriene og alle butikkvinduene»
«Ja det gjør vi. Vi kan gå hvor vi vil, og vi finner oss en ny kafé hvor vi ikke kjenner noen og ingen kjenner oss og tar oss en drink.»
«Vi kan ta to drinker"
«Og så kan vi gå et sted å spise.»
«Nei. Husk at du må betale i biblioteket.»
«Så går vi hjem og spiser her, og vi skal ha et festmåltid og drikke Beaune fra Kooperativen som du ser der bent over gaten med prisen på Beaunen i vinduet. Og etterpå leser vi og går til sengs og elsker.
«Og vi skal aldri elsker noen annen enn hverandre.»
"Nei. Aldri.»
(Fra En Varig fest)
Paris tar aldri slutt, og enhver som har bodd der husker den annerledes enn alle andre. Vi vendte alltid tilbake til den, uansett hvem vi var eller hvor forandret den var eller hvor vanskelig eller lett det var å komme dit. Paris var det alltid verdt, og den ga gjengjeld for hva man enn brakte til den. Men slik var Paris i de unge dager da vi var meget fattige og meget lykkelige.
I Europa anså vi dengang vin som noe sunt og dagligdags som mat og også som en rik kilde til velbefinnende og glede. Å drikke vin var ikke snobberi eller affektasjon, ei heller en kultur; det var like naturlig som å spise, og for meg like nødvendig, og jeg kunne ikke tenke meg å spise et måltid uten å drikke enten vin eller cider eller øl. Jeg var glad i alle viner unntagen søte eller emne viner og viner som var altfor tunge.
Fra "Den gamle mannen og havet".
Og så våknet fisken til liv, med sin død i seg, og steg høyt opp av vannet slik at den viste hele sin veldige lengde og bredde, og all sin styrke og skjønnhet. Det var som om den hang og svevde i luften over den gamle mannen der i båten.
Jeg hadde alt lært at jeg aldri måtte skrive brønnen tom, men alltid stoppe mens det var noe igjen dypt nede i brønnen, og la den fylles om natten fra de kilder den fikk tilsig fra.