Jeg er oppvokst i Oslo, har fiskestang og et visst forhold til Oslofjorden, og skjønner derfor rammefortellingen i Havboka. Jeg har jo fiska torsk med sluk. Jeg tror imidlertid folka i Havboka ville ledd av mitt forhold til havet og jeg føler meg jo heller ikke helt hjemme i deres familiære tilnærming til alt som har med hav og fisk og strøm og båt og blåse og fandens oldemor å gjøre. At forfatteren kaster fiskesprett og klassifiserer 5 som fullstendig elendig er vel også et utslag av at de behersker vannet til det fulle. Der er ikke jeg. Til tross for det synes jeg boka er helt fantastisk. Jeg ble drevet inn i en historie så elegant krydret med fakta og anekdoter at jeg ikke kan huske å ha lest en bedre komponert sakprosahistorie. Brageprisen var fullt fortjent. Hurra.

Fra min bokprat om denne boka:

Strøksnes er fra Kirkenes, og han er idéhistoriker, journalist, fotograf og forfatter. Undertittelen på denne boka sier egentlig mye om den ytre handlinga: Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider. Strøksnes slår seg sammen med kunstneren og væreieren Hugo Aasjord, med base på Skrova, et øyvær sørøst for Svolvær i Nordland.
Målet er å fange ei håkjerring, en haiart som holder til dypt nede i arktiske farvann. Håkjerringa kan bli opptil åtte meter lang, to meter lengre enn hvithaien. Havforskningsinstituttet sier: Føde: Det meste den kommer over. Og en slik hai drømmer altså Strøksnes og Hugo om å fange, med krok, fra gummibåt…

Vi følger de to mennene gjennom et år med bestrebelser på å fange ei slik håkjerring. Samtidig får vi naturbeskrivelser av havet i all slags lys og vær og innblikk i fiskeriets historie i nord. Vi får også vite mer om hva man har trodd om havet og alt som finnes der gjennom tidene. Konklusjonen må vel være at vi fortsatt vet ganske lite om alt det utrolige som finnes i havdypene, og at virkeligheten ofte overgår alt vi kan forestille oss.

Som en stakkars østlending må jeg si at universet i denne boka framstår som ganske fremmed og eksotisk. Strøksnes beskriver de små nyansene i havstrømmer og værskifter som de som levde av havet måtte kjenne og som de har helt egne ord for. Og han kan få havet til å virke skremmende og nådeløst, som det jo er. Samtidig får man kanskje en litt større forståelse av hvor viktig havet har vært og er for menneskeheten og planeten.

Det er nok ikke mange bøker som blir omtalt i Fiskeribladet Fiskaren! Det klarte denne. Samtidig vant den Brageprisen i klassen for sakprosa og er solgt til mange land. En bok om havet er altså noe som treffer folk, uansett bakgrunn. Man får stor respekt for havet i denne boka, og for alle som har levd av havet mot alle odds oppigjennom historien. Forfatteren tar mange avstikkere fra håkjerringjakta; til litteratur, historie og naturvitenskap. Men boka er lett og ledig skrevet, og enkel å lese.

Ta dere en tur til havs med Morten Strøksnes!

Fascinasjonen kom nærmest umiddelbart. Til og med før jeg forsvant inn i rusen etter å ha litterært spist kjøttet. Faktisk til og med før jeg kjente på angsten for at den imaginære båten jeg sitter i skal bli angrepet av en håkjerring. At den i sakte fart kommer mot meg der jeg ligger og plasker i vannet, før den skyter ut underkjeven og hugger til. Jeg formelig kjente de spisse tennene, de utallige tennene, borre seg inn under hud, inn i bein.

Og ett eller annet sted der nede i havet smyger den seg frem gjennom vannmassene. Opptil åtte meter lang, et tonn tung. Ikke det du helst vil stifte bekjentskap med, altså. Og hør her:

Avkommet utvikler tidlig store tenner og begynner tidlig livet som kannibalisme rovdyr i livmoren, der den sterkeste eter opp sine søsken og kommer til verden alene.

Etter denne boken vil jeg ikke en gang lenger drømme om å svømme med delfiner. For selv om det er søtt og hyggelig med intelligente dyr man kan kommunisere med, finnes det uhyggelige bakdeler. Som med mennesker som med dyr, du ønsker ikke være i nærheten av en delfin som viser asosial adferd. Tenk deg å bli holdt nede i vannet av en delfin helt til du ikke får puste. Han slipper taket i deg, du dras opp mot havoverflaten og suger desperat til deg oksygen. Så biter delfinen deg forsiktig i armen og drar deg ned igjen. Igjen og igjen og igjen til du svimer av. Og dør.

For du lever deg inn i Strøksnes sine beskrivelser. Du kjenner stanken av hvalkjøtt gjennom papirsidene. Du kastes innover land, overrumplet av en monsterbølge som virker å ha kommet ut av det blå. Kastes innover, og dras ut til den store evigheten.

(Les hele omtalen)

Morten Strøksnes er glad i å fiske, og han er glad i å fortelje. Når ein då har skriving som levebrød kan det virke som ein god ide å skrive ei forteljing om ein fisketur. Og når fisketuren er av det smått spektakulære slaget så kan det lett bli ei god bok utav det. Og det blei det.

Håkjerringa er ein ganske stor fisk som lever på djupna i Nord-Atlanteren. Der tek den livet med ro, og det har den tid til for den kan bli fleire hundre år gamal. Og sidan den smakar fælt, ja, rett og slett er giftig, så treng den stort sett ikkje om å uroe seg for å bli fiska. Men ein og annan finn på at dei skal prøve å fiske den likevel, om ikkje anna enn så fordi det er vanskeleg. Og det er gjerne nettopp derfor Strøksnes og kameraten Hugo Aasjord vil prøve å fiske den.

Som undertittelen antyder så gjeng det ikkje på første forsøket. Ikkje på andre heller, enn seie det tredje. Men om det lukkast eller ikkje blir etter kvart ikkje så viktig, for fisketuren er nesten som eit påskot til å fortelje om havet, og om kystkultur. Og her pøsast det på med interessante faktaopplysningar, kuriøse anekdotar og nydelege natursklidringar, alt med varierande relevans for sjølve fisketuren.

Jau, boka var god og underhaldande. Og opplysande. Eg måtte slå opp i wikipedia ein del gangar, samt Google Maps, Streetview, etc for å sjå scenene for meg og suge til meg meir av stemninga. Nei, eg blir nok aldri noko båtmenneske eller noko til fiskar. Men det er moro å lese om andre som har glede av det.

En fin bok som ga meg mye. Jeg leste boka i små perioder innimellom annen lesing, og her var det mange underlige krumspring . Det hele begynner med en helt konkret oppgave som ender opp i en betraktning langt bortenfor oppgaven, og så helt nye betraktninger langt vekk fra den første. Men det var bestandig en rød tråd som det ble verdt tilbake til. Dette var nesten som mine samfunnsfagstimer, det er bestandig ett tema, men hele tiden kommer det tanker ut fra et ord i teksten eller en kommentar fra en elev, og så var vi ute og vandret i den videre verden og kunsten ble ofte å finne tilbake til dagens tema. Mye "unødvendig kunnskap" ble lært, som krydder i hverdagen, ikke helt nødvendig, men du verden hvor tamt alt blir uten krydder.
Slik er det også med Havboka. Her er det utrolig mye av det vi ikke trenger å vite, men allikevel er det som krydder og beriker oss.
Det er mange som har skrevet kommentarer til boka og den har fått høye terningskast. Tidlig i boka var jeg klar over at dette ville bli en ren sekser. Litt utover i boka ble jeg litt i tvil og at en femmer ville være det mest riktige, en sekser bør jo være helt perfekt. Men etter en del grubling ble det en sekser likevel.

Lesverdige som kan anbefales

Vi etablerte en lesesirkel i januar 2019, i det nasjonale bokåret, med formål å lese 12 ulike nordnorske forfattere ila. året. Listen oppdateres fortløpende.

Sommeren 2017 gjennomførte NRK P2 radioserien Faktasjekken - jakten på Norges beste sakprosa, i samarbeid med Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). De ville undersøke hvilke sakprosabøker som har formet Norge og nordmenn etter 2. verdenskrig. Utvalgte eksperter i 10 ulike panel i 10 kategorier satte opp til sammen 250 bøker, og disse ble stemt over blant NFFs 5500 medlemmer.

Virkeligheten er fantastisk - les sakprosa!

.

Lest i 2017