En fransk allegori

Jeg har lenge vært nysgjerrig på Philippe Claudel, og dette førte for en tid tilbake til at jeg kjøpte hans roman "Grå sjeler". Siden har boka dessverre blitt liggende på vent - i godt selskap med svært mange andre ... For det kommer jo hele tiden så mange nye bøker, og av og til gjør jeg dessuten dypdykk i gamle klassikere. Og kanskje er det noe med at når en bok først er innkjøpt, forsvinner noe av magien fra den på vei hjem til mine uleste-hyller? For ikke å snakke om at de har en tendens til å "forsvinne" for meg - inntil jeg får en påminnelse ved å lese andres bokomtaler og - anmeldelser på diverse blogger - noe ikke minst Labben fra bloggen med det fantastiske navnet Migrating Coconuts må ta det meste av æren for hva gjelder Philippe Claudel. I alle fall - da jeg her for litt siden, under et besøk på mitt lokale bibliotek, kom over Philippe Claudels nyeste bok på norsk - "Granskningen" - tenkte jeg at "Nu!" - her skal det leses!

Philippe Claudel (f. 1962) er en fransk forfatter, som har en hel del bøker på samvittigheten. Likevel er kun tre av disse oversatt til norsk - samtlige av de kanskje mest emminente oversetterne vi har i vårt land, nemlig ekteparet Kari og Kjell Risvik. Bare dette har gjort bøkene interessante for meg. I tillegg til "Granskningen" og "Grå sjeler", foreligger romanen "Brodecks rapport" på norsk.

I "Granskningen" møter vi Granskeren, en mann som alerede i første avsnitt av boka presenteres slik:

"Da Granskeren kom ut fra stasjonen, ble han møtt av et duskregn blandet med smeltet snø. Han var liten av vekst, tykkfallen, med pistrete hår. Alt ved ham var trivielt, fra klesdrakten til ansiktsuttrykket, og om man skulle ha beskrevet ham, for eksempel innenfor rammen av en roman, eller i forbindelse med en rettergang eller et vitneutsagn, ville man utvilsomt hatt store vanskeligheter med å gi en nøyaktig beskrivelse av utseendet. Man kunne kanskje si at han hadde et forsvinnende vesen, ikke før hadde man sett ham, så hadde man glemt ham. Hans person manglet fasthet, som tåke, drømmer eller pust ut av en munn, og i så måte var han lik tusener av mennesker." (side 9)

Dette er en besnærende åpning av en roman, som bare fremstår merkeligere og mer forskrudd etter hvert som handlingen skrider frem. Granskeren hvis navn vi aldri får vite, har fått i oppdrag å granske en rekke selvmord som er begått i Byen som kalles Foretagendet. Etter hvert kan man saktens spørre hvem som gransker hvem - om det er Granskeren som blir gransket eller han som gransker. Det hele flyter sammen fordi det meste som skjer er temmelig surrealistisk, og hvor det er flere spørsmål enn svar. Det som i alle fall er sikkert er at noen eller noe jobber frenetisk med å stikke kjepper i hjulene til Granskeren, som til tross for telepatiske evner i forhold til de døde - selvmordskandidatene - aldri riktig kommer i gang med sin store oppgave, selve granskningen.

Samfunnet som Granskeren etter hvert blir en del av er til forveksling lik det man forbinder med et totalitært regime, bare at Claudel her drar det hele en god del lenger. Hvorfor synes alle menneskene å gå fullstendig i takt? Mens alt stopper opp - fremdeles i den skjønneste orden - når Veiviseren eller f.eks. Politimannen dukker opp? I motsetning til når Granskeren ankommer og alt ender opp i en kakofoni av et kaos? Mennesker kommer og går. Er de virkelige eller eksisterer de kun i Granskerens fantasi? Eller er det Granskeren selv som har opphørt å eksistere? Etter hvert havner Granskeren i en hengemyr som det knapt er mulig å komme ut av, og selv hans menneskelighet synes å opphøre. Alle menneskene han møter er for øvrig kun definert gjennom sin funksjon, sin oppgave - skjønt heller ikke oppgaven som har blitt dem til del forklarer hva de egentlig står for.

"Det hender ofte at vi prøver å fatte det uforståelige ved hjelp av våre egne uttrykk og begreper. Siden mennesket skilte seg ut fra andre dyrearter, har det aldri holdt opp med å måle universet og de lovene som styrer det med sine tanker eller det disse tankene frembringer, men ikke alltid har det innsett at denne fremgangsmåten ikke fører frem. Det vet likevel godt, for eksempel, at en sil ikke er det rette å samle vann i. Hvorfor lyver det da standhaftig og tenker at dets sinn kan forstå alt og begripe alt? Hvorfor ikke like godt konstatere at sinnet er en prosaisk sil, altså et redskap som under visse omstendigheter gjør oss uomtvistelige tjenester, i tilknytning til bestemte gjøremål, og i gitte situasjoner, men at det ikke duger til noen ting i mange andre, for det er ikke skapt for slikt, fordi det har huller, fordi en masse elementer farer gjennom det uten at det makter å holde dem igjen og betrakte dem, om så bare noen sekunder." (side 205)

Selv om denne genre-typen av en roman absolutt ikke er ukjent for meg, må jeg bare tilkjennegi at "Granskningen" ikke kommer til å bli stående blant mine favoritter. Paul Auster har på sett og vis forsøkt seg på noe av det samme, selv om settingen er annerledes, i sin roman "Reiser i skriptoriet". Et annet eksempel er George Orwell i "1984". Jeg har også sett at enkelte anmeldere, blant annet Lasse Midttun i Morgenbladet, har trukket paralleller til Kafka. For meg blir "Granskningen" en interessant labyrint inn i en verden som absolutt får meg til å tenke noen nye tanker, men den berører meg aldri egentlig. Samtidig fascineres jeg av forfatterens prosjekt, og jeg må også konstatere at de språklige og litterære kvalitetene ved boka er sterke. Språket flyter lett og boka er dessuten lettlest. Bokas litterære kvaliteter gjør at jeg kommer til å tilnærme meg denne forfatteren med fornyet nysgjerrighet neste gang jeg åpner en bok som han har skrevet. Her blir det i alle fall terningkast fem!

Litt science fiction og såkalla speculative fiction som skil seg litt frå dei bøkene vi tenker på som typiske sci-fi-klassikarar. Alle på lista har eg lese eller held på å lese. Tar gjerne imot tips om litteratur/forfattarar som er beslekta med desse dømene.