En teaterroman

av (forfatter) og Kjell Helgheim (oversetter).

Solum 2011 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 4.60 (5 terningkast.)

23 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp boka hos Akademika Kjøp boka hos ark.no

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen

Sergej hater jobben sin, og bruker nettene til å skrive en roman ingen vil gi ut i en tid med streng sensur. Så dukker det likevel opp en redaktør som vil gi ut romanen, og snart blir han også kontaktet av Det frie teateret i Moskva.

Omtale fra forlaget

Sergej Leontjevitsj Maksudov hater sin jobb som medarbeider i Tidsskrift for dampskibstrafikk. Nettene bruker han til å skrive en roman som ingen forlag vil røre, i en tid med streng sensur. Da alt håp ser er ut til å være ute dukker det likevel opp en redaktør som vil utgi romanen, og i neste omgang blir Maksudov kontaktet av Det frie teatret i Moskva. Plutselig befinner han seg i begivenhetenes sentrum og får oppleve det legendariske teatret fra innsiden. En teaterroman er Mikhail Bulgakovs oppgjør med en maktsyk og forfengelig teaterverden. Den ene direktøren for Det frie teatret, Ivan Vasiljevitsj, er Bulgakovs fornøyelige utlevering av den kjente teatermannen Konstantin Stanislavskij. Han gir en humoristisk kritikk av Stanislavskijs velkjente og utbredte metode. Med sitt rike og treffsikre språk skildrer Bulgakov en forbløffende virkelighet både på og utenfor scenen.

Bokdetaljer

Forlag Solum

Utgivelsesår 2011

Format Innbundet

ISBN13 9788256017119

EAN 9788256017119

Genre Klassisk litteratur

Omtalt sted Moskva

Språk Bokmål

Sider 248

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

0 3 2 0 0 0

Bokomtaler

Ingen omtaler ennå.

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket


Sitater fra dette verket

Etter at jeg hadde fått pengene mine og dermed tettet det dramatiske hullet i min økonomi, vendte jeg tilbake til teatret, som jeg nå ikke kunne leve uten, jeg behøvde teatret like mye som en morfinist behøver morfin.

Godt sagt! (1) Varsle Svar
  • Forsøk nå å forstå at så snart De hadde satt Dem ned og åpnet manuskriptet, sluttet han å lytte til Dem. Nemlig. Han var bare opptatt av å besette rollene slik at hver av veteranene fikk en rolle, og at hver og en kom til sin fulle rett... Og her kommer De med revolverskudd! Jeg har arbeidet på dette teatret i ti år, og har hørt at sist det ble løsnet skudd på vår scene var i 1901, og det gikk veldig galt. I et skuespill av ... hva var det nå han et ... en veldig kjent forfatter ... nå vel, det er ikke så nøye ... kort sagt: Her er to opphissede herrer som krangler om en arv, de fyker i tottene på hverandre, og til slutt skyter den ene med revolver, dessuten bommer han ... Under sceneprøvene hadde man en medarbeider som markerte skuddet ved å klappe i hendene, men på generalprøven skjøt man med skarpt i kulissene. Nastasia Ivanovna besvimte – hun hadde aldri i sitt liv hørt et skudd, og Ljudmila Silvestrovna fikk et hysterisk anfall. Og siden den gang har man sluttet å skyte.
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Som en tynn grå orm lå en isolert elektrisk ledning på gulvet i teatersalen, den snodde seg gjennom alle benkeradene i parterre og forsvant gud vet hvor. Den ga næring til en bitte liten lampe på et bord som sto i midtgangen. Den var akkurat kraftig nok til å belyse papiret på bordet og blekkhuset. På papiret var det tegnet et ansikt med oppstoppernese, ved siden av ansiktet lå et appelsinskall som ennå ikke var tørket inn, og et askebeger fullt av sigarettstumper. En karaffel med vann glimtet svakt, den sto utenfor lysfeltet. Salen lå i halvmørke, og det var så mørkt at når folk forlot det opplyste området, følte de seg frem og støttet seg til stolryggene inntil øynene hadde vent seg til mørket. Scenen lå åpen og var svakt opplyst ovenfra gjennom snoreloftet. Oppe på scenen sto en kulisse med baksiden vendt mot publikum, og den hadde en inskripsjon: Får og ulver 2. Her var en lenestol, et skrivebord og to taburetter. I lenestolen satt en scenearbeider med russisk skjorte med knapperad på siden og jakke, og på en av taburettene satt en ung mann i vanlig jakke og bukse, men han hadde en rem om livet hvor det hang en georgisk sabel. Det var lummert inne i salen, utenfor var det en strålende maidag.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Du vil kanskje også like

  • "Den uønskede middagen" av Ismaïl Kadare
  • "Faust - fortelling i ni deler" av Ivan Turgenjev
  • "Satantango" av László Krasznahorkai
  • "Taksim" av Andrzej Stasiuk
  • "Kasse 19" av Claire-Louise Bennett
  • "En ung leges opptegnelser" av Michail Bulgakov
  • "Drammens rekordbok" av Ingvild Schade
  • "Belgias sorg" av Hugo Claus
  • "Fatale egg" av Michail Bulgakov
  • "Morels oppfinnelse" av Adolfo Bioy Casares
  • "Gjenferdet av Alexander Wolf" av Gajto Gazdanov
  • "Knakketiknakk - korte fortellinger fra Japan 1895-2012" av Reiko Abe Auestad
Alle bokanbefalinger for dette verket