De som beveger verden
Ayn Rand er god på å beskrive kollektivismens ødeleggende konsekvenser, men dårlig på å skape troverdige personer. Og for meg er hennes politiske medisin omtrent like ekstrem som giften den skal kurere.
(Ops! Inneholder spoilere.)
”Atlas Shrugged" følger Dagny Taggart, visepresident i jernbaneselskapet Taggert Transcontinental, og hennes kamp for å holde familieselskapet i live. Handlingen er satt til et dystopisk og ikke tidsspesifisert USA, hvor den amerikanske økonomien sakte ødelegges av stadige nye kollektivistiske reformer og mystiske forsvinninger.
Landets produktive individer - alt fra forretningsmenn, forskere og bankmenn, til filosofer, komponister og skuespiller – forsvinner sporløst, en etter en. Blant folk flest verserer ryktet om en mystisk ødelegger som reiser rundt i verden og tilintetgjør "dem som beveger verden".
Ødeleggeren viser seg å være individualisten og oppfinneren John Galt. Han har sett seg lei på landets økende kollektivisering, og vil ikke lenger dele sin hjernekraft med et samfunn hvor produktive individualister blir straffet og uproduktive kollektivister blir belønnet. Galt har gått til streik – og han har overbevist andre genier om å bli med på streiken.
Streikerne gjemmer seg i ”Galts Gulch”, et individualistisk Utopia fri for kollektivisme, hvor de venter på at den kollektivistiske verdensorden skal falle sammen når det siste produktive individet forlater samfunnet.
Dystopi, romance og science fiction
”Atlas Shrugged” er en lang roman, over 1100 sider, og den spenner over flere sjangre. Bokas hovedvekt ligger på den politiske dystopien. Rand beskriver hvordan kollektivisering av økonomien fører til vilkårlig statlig inngripen, nepotisme, ansvarspulverisering og redusert produksjon av goder, som samlet fører det amerikanske samfunnet inn i før-industriell retning.
Et av bokas mer groteske eksempler på vilkårlig statlig inngripen, er når det statlige jernbarnestyret plutselig ”omdirigerer” et tog som opprinnelig skulle frakte korn til sultrammede amerikanere, til å frakte et lass med grapefrukt til Washington i stedet. Årsak? Landets politiske leder hadde gått tom for grapefrukt og trengte friske frukter til frokostjuicen sin.
Boka er også i stor grad en "romance", det vil si en fortelling hvor en lidende (og i dette tilfellet, aktiv) heltinne overvinner uoverkommelige hindringer og til slutt får den utvalgte drømmemannen.
Her er Dagny den lidende heltinnen og John Galt den store drømmemannen. Ikke bare er John Galt kjekk, intelligent og produktiv, han viser også en grad av ”commitment” de fleste damer bare kan drømme om. Galt er hemmelig forelsket i Dagny i 12 år, tilbringer alle disse årene i sølibat og ofrer nesten livet for å få henne (men motivet hans for handlingen er egeninteresse, så derfor er det ikke selvoppofrelse...).
Med alle dens utrolige oppfinnelser og maskiner, kan boka også leses som science fiction. De produktive individualistene er selvfølgelig de største oppfinnerne. I det kollektivistiske USA finner individualisten og industriherren Hank Rearden opp Rearden Metal - et metall som er sterkere, lettere og billigere enn andre metaller. Pantenten på metallet blir etter hvert overtatt av kollektivistene, under påskudd av å gjøre det tilgjengelig for alle.
De streikende individualistene skjuler seg fra omverdenen i en liten landsby i Colorado-fjellene, noe de lykkes med takket være to geniale oppfinnelser. Den første er en maskin som bøyer lys og skaper et optisk bedrag, noe som effektivt skjuler det lille streikersamfunnet. Denne uunværlige maskinen drives av billig energi fra den andre geniale oppfinnelsen, John Galts motor som skaper strøm fra atmosfærisk elektrisitet.
Selv de udugelige kollektivistene snekrer sammen en genial oppfinnelse, takket være fysikeren og overløperen Dr. Stadler (han går fra nøytral til ond kollektivist i løpet av boka). Med basis i forskningen hans, skaper det kollektivistiske forskningsinstituttet et fryktelig supersonisk masseødeleggelsesvåpen, som sender ut kraftige lydbølger som ødelegger alle bygninger og alt liv i sitt nedslagsfelt.
Lite troverdige persontegninger
Rand er god på å kritisere kollektivismens ødeleggende konsekvenser, men dårlig på å skape troverdige personer. Personene i ”Atlas Shrugged” er mer representanter for de motstridende gruppene i Rands moralske univers, enn de er mennesker av kjøtt og blod.
Grovt sett kan hele bokas persongalleri fordeles i fire slike moralske grupper: De gode individualistene (for eksempel Dagny, John Galt, Hank Rearden), de onde kollektivistene (James, Wesley Mouch, Dr. Ferris), de nøytrale som blir gode individualister (Wet Nurse, Cherry), og de nøytrale som blir onde kollektivister (Dr. Stadler).
Utover den overordnende gruppetilhørlighet er det lite som skiller personene fra hverandre. De gode individualistene tenker og handler på den samme gode måten, og de onde kollektivistene tenker og handler på den samme onde måten. Gruppetilhørigheten kommer også frem i personenes ytre beskrivelse. De gode individualistene beskrives som vakre, velkledde og høyreiste, mens de onde kollektivistene beskrives som stygge, sjuskete og krumbøyde.
Personenes familierelasjoner er heller ikke alltid like troverdige. Det fremste eksemplet her er familieproblemene til Hank Rearden. Hank (god individualist) forsørger kona Lillian, broren Philip og moren (alle onde kollektivister), uten å bli verdsatt for innatsen. Ja, faktisk ser samtlige familiemedlemmer ned på Hank, fordi de mener han er mer opptatt av å tjene penger enn å gjøre noe godt for samfunnet. Utover i boka går det så langt at kona og broren aktivt motarbeider Hank i hans kamp mot kollektivistene. Til slutt får Rearden nok av den utakknemlige kollektivist-familien og forlater dem til fordel for Galt´s Gulch.
Det er troverdig at Hank forlater kona, som svikter ham på alle mulige måter, men det er ikke like troverdig at han gir så lett slipp på broren og moren. Broren og moren er håpløse og utakknemlige, ingen tvil om det, men de fleste mennesker ville i det minste forsøke å prate de håpløse og utakknemlige familiemedlemmer til fornuft, fremfor å oppgi dem helt og overlate dem til egen skjebne. Behovet for å ta vare på ens familie sitter dypt i menneskenaturen, og er selve motoren i litteraturens virkelige store dramaer.
Hank Rearden virker for øvrig å være den eneste streikehelten med familie. Ingen av de andre streikeheltene har noen familie av betydning, hvilket selvfølgelig er beleilig når man ønsker å forsvinne friksjonsfritt fra samfunnet.
Personenes kjærlighetsliv er heller ikke alltid like troverdig. Dagny har gjennom historien romanser med hele tre av romanens helter. Først med barndomsvennen og tricksteren Fransisco d'Aconia, så med industriherrren Hank Rearden, og til slutt med streikelederen og den store kjærligheten John Galt. De tre mennene er alle dypt forelsket i Dagny og rører ingen andre kvinner imellomtiden.
Det er selvfølgelig troverdig at Dagny har flere romanser. Det utroverdige er utfallet av Dagnys endelige partnervalg. Når John Galt til slutt går av med seieren om Dagnys gunst, blir det øyeblikkelig akseptert og godtatt av de to andre kamphanene, selv om begge fortsatt elsker henne. Det oppstår ingen konflikt overhodet mellom de tre heltene, tvert imot forblir de bestevenner. Slikt storsinn tror jeg ikke du finner mange andre steder, verken i fiksjonen eller i virkeligheten.
Vurdering
Rands fortelling om individets kamp mot kollektivisme ble utgitt i 1957 og selger fortsatt godt. Faktisk selger boka mer enn noen gang. I 2009 endte den på 33. plass på Amazons bestselgerliste, med over en halv million solgte eksampler.
Boka har lenge vært en favoritt hos den amerikanske høyresiden. Blant tilhengerne finner vi Paul Ryan, republikanernes visepresidentkandidat, og Ron Paul, den libertarianske kongressmannen fra Texas. Her hjemme skal både Frp-leder Siv Jensen og eiendomsinvestor Christian Ringnes være store fans.
Selv om romanen slo an på høyresida, ble den aldri noen favoritt blant kritikere. Fansen vil nok mene den lunkne mottakelsen skyldes venstrevridde holdninger hos kritikerne, og selv om det nok er noe i den påstanden, er det i beste fall bare én del av sannheten. For ”Atlas Shrugged” er, etter min mening, ingen overveldende god roman litterært sett.
Bokas lite troverdige persontegninger er allerede nevnt, og videre vil jeg peke på bokas språk og lengde. Rand skriver til tider fryktelig kjedelig og handlingen snegler seg fremover, ikke minst på grunn av alle de lange dvelende monologene, med John Galts famøse radiotale mot slutten av boka som det ultimate eksempelet. Talen går over seksti sider, noe som tilsvarer noe sånt som seks timer muntlig tale. Jeg tror romanen med hell kunne vært kortet ned med tre-fire hundre sider.
”Atlas Shrugged” fungerer best som politisk dystopi. Rands setter riktig diagnose på kollektivistiske samfunn, selv om jeg er uenig i medisinen hun foreslår. Bokas helter ønsker å bytte ut den kollektivistiske marerittstaten med en individualistisk nattevekterstat, det vil si en stat hvis oppgaver er begrenset til politi, militærvesen og domstoler - ikke noe annet. Og aller helst skal denne mini-staten være frivillig finansiert.
For en sosialliberalist som meg blir dette å bytte ut en ekstremitet med en annen. Jeg mener markedsøkonomi hvor de ressurssterke og innovative får utløp for sine produktive krefter (til egen og andres glede), fint lar seg kombinere med en velferdsstat.
På tross av sine litterære svakheter er ”Atlas Shrugged” verdt å lese. Boka setter søkelyset på individets kamp mot kollektivet, beskriver kollektivismens negative konsekvenser, og den har hatt og fortsetter å ha stor påvirkningskraft verden over. Dermed har du iallefall tre gode grunner til å kjempe deg gjennom bokas 1100 sider.