Omtale fra forlaget
Arne Svingen og Christopher F-B Grøndahl reiser med åpent sinn til «ondskapens akse» for å lete etter kjernen i ayatollah Khomeinis islamske republikk. Reisen bringer forfatterne til det moderne Iran, det religiøse Iran og det paranoide Iran. De møter mennesker som forteller historiene regimet ikke vil skal komme ut. De får servert vodka i landet som belønner slike utskeielser med pisking. De treffer jentene i chador, selv om dødsstraff venter de vantro som innleder et forhold til muslimske jenter.Resultatet er en varm og innsiktsfull reiseskildring som tegner en mosaikk av det moderne og det historiske Iran. En litterær reise utenom det vanlige i et land som forbløffer den besøkende.«Interessant og levende om Iran og iranere . Kort sagt, forbilledlig.»Tonje Tveite, Dagbladet
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2003
Format Heftet
ISBN13 9788205312708
EAN 9788205312708
Serie Gyldendal pocket
Språk Bokmål
Sider 265
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Drosjesjåføren viser seg som en kranglefant, og mener han er lovt en hele times ørkesløs byrundtur i spionthrillerens tjeneste. Vi ber hissigproppen vente utenfor kirken, han får jo betalt for det uansett. Sånn var det aldri i Bond-filmene.
Perspirasjon må være et kjent fenomen for persiske kvinner. Siden de ikke kan vise annen hud enn fingre og ansikt offentlig, må de sitte med yttertøyet på i restauranter og på kino, mens mennene kan tilpasse habitten etter temperaturen, selv tidligere forbudte plagg som t-skjorte og slips er i dag utbredt hos menn, dog ikke samtidig. Mange kvinner skjuler sine varme ansikter under noe som var totalt bannlyst i mange år etter revolusjonen - nemlig sminke. Ikke bare ligner persiske kvinner et Andy Warhol-maleri med sin kraftige makeup og aftenrøde leppestift, men det er også mistenkelig mange nesebandasjer å se i de mer velstående bystrøkene.
"Hejab bringer deg nærmere Gud" står det å lese på plakater i kjøpesentrene. Informasjonen kan synes unødvendig; ingen kvinner i Iran kunne finne på å bevege seg i det fri uten tildekket frisyre. Mens vi er vant til å være vindusutstillingen hos frisøren, har perserne trukket denne typen umoral vekk fra offentlighetens øye. Selv en utenlandsk kvinne kan vente seg et lengre besøk på nærmeste politistasjon om hun skulle la hodeplagget falle. Det finnes historier om bortblåste skaut som har kostet europeere mange timers forklaring hos nærmeste ordensmakt. Ifølge loven kan en kvinne uten hejab tildeles 74 piskeslag.
I en artikkel om byplanlegging i 1979-årgangen av det iranske revolusjonstidsskriftet Fredens budskap, kan man lese: «Toalettinnredninger som for eksempel vannklosetter må monteres slik at de som bruker dem verken med rygg eller forside står vendt mot Mekka.» I Norden har man tradisjonelt greid seg med et verdslig byråkrati, i Perserriket har revolusjonen tilført ytterligere èn instans: Allah.
På toalettene ved Shah-è Cheragh-moskeen i Shiraz vasker folk føttene. Det er et underjordisk lokale som stinker av urin.
Det har alltid vært røykt opium i Persia, det skjer bak lukkede dører, i hager, i parker, det skjer overalt.