Hun ristet på hodet, tok ham under armen, og sammen gikk de ned leideren og bortover på gangveien langsmed elven. Han frøs til ved berøringen hennes, men klarte på et vis å gå noenlunde naturlig. Etter et par minutters gange slapp hun armen hans, noe som gjorde han både lettet og trist. Mest det første, eller kanskje heller det siste.

Den følelsen av entusiasme og glede som disse enkle tingene fylte meg med den gangen, er antakelig noe av det jeg er ute etter. Det å virkelig brenne for noe, å kjenne en trang til å...tja. Skjønner du hva jeg mener? Er det mulig å finne tilbake dit?

Eller som plutselig å se inn i et ansikt man aldri før har sett; et par øyne av ukjent alder og dybde. Det korte, forvirrede øyeblikket umiddelbart før man ga noe eller noen et navn, Et sekund av dypeste ensomhet.

Det hele kokte ned til et spørsmål om margarin. Når han kom i snakk med ukjente mennesker, var det påfallende hvordan enkelte reagerte når han fortalte at han eide ein margarinfabrikk. De knep liksom øynene sammen og betraktet han; disse små musklene rundt øynene som kan uttrykke mer enn alle ord. Noen ga til og med fra seg et lite hikst, et snev av kvalt latter de ikke klarte å holde tilbake. Det var ikke til å ta feil av.

Hvor begynner en elv?