Ei magisk lesaroppleving! Her følger me den tyske foreldrelause guten Werner, og den blinde franske jenta Marie-Laure før og under andre verdskrig.

Werner har stor interesse og talent for radioar, og blir difor sendt på ein eliteskule for hitlerjugend. Dette er hans moglegheit til eit anna liv enn kullgruvene. Han er berre eit barn, og tifeldigheitene fører han inn i krigen..

Marie-Laure bur med far sin som jobbar på eit museum. Det er fascinerande å få skildra verda slik Marie-Laure ser den. Ho elskar å vera på museet og kjenna på steinar og skjell og høyra alt det spanande professorane kan fortelja om dei.

Så bryter krigen ut, og Marie-Laure og faren må forlata Paris. Faren får i oppgåve å passa på ein verdifull stein, som tyskarane truleg vil ha tak i. Dei får bu hjå grandonkelen til Marie-Laure som ikkje har vore utfor huset sidan han var med i første verdskrig.

Werner som har blitt ekspert på å spora opp radioar blir sendt ut for å stoppa sabotørar. Han gjer jobben sin, men kjenner ei veksande tvil over propagandaen når han ser krigens konsekvensar.

Eit fantastisk tidsbilete, ei spanande historie, varme skildringar av personar og venskap, og utruleg godt språk. Kan anbefalast på det varmaste!

Bare enda en skrytebok som ikke fortjener all den oppmerksomheten den har fått ...

Marie-Laure er bare seks år når hun blir blind. Men faren hennes har en kreativ måte å få henne til å huske nabolaget sitt i Paris på ved å bygge en liten modell av nabolaget for å ha hjemme. Hun lærer seg nabolaget ved å ta på miniatyrmodellen av nabolaget, også ved å telle skritt når hun går ute sammen med faren sin. Faren hennes jobber på naturhistorisk musem som låsmester. Sammen har han og datteren en hemmelighet. Hjemme gjemmer de en berømt juvel som skal bestå av en forbannelse. Juvelen består av alt annet enn lykke og hell, men er det bare overtro? Og er den ekte eller bare en kopi? Spørsmålet er også hvorfor disse nazistene jakter på denne juvelen, og en dag må faren og Marie - Laure flytte fordi Paris okkuperes av nazister. Sammen flykter de til en slektning i St. Malo. Men boka består ikke bare av disse to, men den har også en parallel historie som inneholder Werner. Werner bor på et barnehjem i Tyskland og kan alt om radioer og slike ting. Han har store tekniske ferdigheter som imponerer mange. Han kan plukke fra radiodeler og setter dem på plass igjen (minner meg om en jeg kjenner), og få gamle ting til å virke igjen som om det er verdens naturligste ting å gjøre. Dette gjør til at Werner blir oppdaget og han får plass i en ungdomsorganisjason som er styrt av Hitler hvor Werner blir sendt på farlige og utfordrende oppdrag. Har historien til Werner og Marie-Laure noe til felles eller er det bare tilfeldig?

Jeg fikk denne boka av Pantagruel som forhåndseksemplar i februar, en måneds tid før boka ble publisert på norsk i butikkene. Jeg leste den ikke akkurat da fordi jeg var opptatt med andre bøker og leste den ikke før i månedsskiftet april/mai. Så leste den så fort jeg ble ferdig med noen andre bøker jeg holdt på med. Samtidig var jeg nysgjerrig på hvorfor denne boka er så fryktelig populær. For har sett den har fått mye oppmerksomhet både på diverse norske og utenlandske bokblogger og blant booktubers (folk som anmelder bøker på youtube). Selv om jeg har mine skeptiske tanker angående bøker som blir hauset opp (har en tendens til å ikke like de bøkene selv etter å ha lest dem), men velger likevel å gi noen av de bøkene en sjanse. Og ikke alle bøkene fortjener like mye oppmerksomhet som de får, blant annet denne. Syns også at Alt lyset vi ikke ser ble nok en oppskrytt bok på lista.

Har også som sagt nevnt det før at tykke bøker skremmer ikke meg. Jeg har lest mange tykke bøker før både på norsk og engelsk, så størrelsen på bøker skremmer ikke meg. Det er bare det at når en bok er ekstra tykk, så forventer man litt spenning slik at det blir lett å komme seg gjennom boka. Det er dessverre ikke alltid sånn. Boka var lettlest, men spenningen uteble. Det var ingen driv i noen deler av boka og lesingen gikk fremover uten innlevelse. Hvorfor denne boka har fått så mye oppmerksomhet, skjønner jeg ikke. Den er elsket av mange verden over og jeg liker historiske romaner. Har lest en del fra denne sjangeren også. Synd at denne boka var så tvers gjennom kjedelig. Jeg likte noen av karakterene og de virker troverdige, men likevel holdt det ikke. Handlingen gikk tregt og det føltes ut som om at det aldri skjedde noe. Det var for lite av alt.

Hva folk elsket med denne boka er for meg en gåte. Jeg ville så gjerne like den, men fikk det ikke til. Det er ikke det verste jeg har lest. Har lest mange bøker som er mye verre. Problemet med boka var at jeg ble hverken revet med eller grepet av den på noe vis til tross for triste og vemodige situasjoner som skjedde underveis i boka. Det var bare ikke nok. Skjønte hva forfatteren ville med boka, men likevel ble det altså ingen favoritt.

Alt lyset vi ikke ser er for all del en fin historisk roman med vemodig innhold, men det er bare ikke nok. Selv om jeg likte noen av karakterene ble de likevel litt for "fjerne", og jeg klarte ikke å leve meg helt inn i boka samme hvor hardt jeg prøvde, men det var bare ikke alt i boka som interesserte meg. Fin bok, men ikke magisk.

Boken har to parallelle historier fra andre verdenskrig, to historier som på et nydelig vis er forbundet og til slutt møtes. Marie-Laure er en blind jente som bor sammen med sin far i Paris. De har et spesielt bånd og et kjærlig forhold. Faren jobber på naturhistorisk museum, og på museet finnes det en verdifull diamant med et sagn knyttet til seg. Da de flykter fra Paris på grunn av krigen, har faren med seg diamanten for at den ikke skal havne i nazistenes hender. Det er mye spenning utover i boka knyttet til jakten på denne steinen. De flykter til Maries grandonkel, og beskrivelsene av hvordan Marie lever, leker og leser som blind jente i grandonkelens hus er helt magiske. De er også aktive i motstandsarbeidet, ved at de sender koda meldinger fra en radio på loftet. Den andre historien handler om Werner, en tysk, foreldreløs gutt som har store tekniske evner og er veldig opptatt av radioer. Han velger å bruke evnene sine til å være med i krigen på nazistenes side, mest som en utvei ut av livet han ellers ville levd. Han sporer opp radiosendinger for å ta motstandsfolk, men sliter hele veien med krigens brutalitet og tanken om at det han er med på er galt. Til slutt møtes altså disse to skjebnene. Spesiell og vakker bok. Det kommer til å ta lang tid før jeg glemmer den utrolige jenta Marie-Laure.

Noen ganger sitter man skuffet tilbake etter å ha pløyd gjennom en bok på over 600 sider. Andre ganger fyker sidene forbi og før du vet ordet av det, har det blitt kveld, de andre i huset har forlatt hjemmets trygge hule i andre gjøremål, og alt du vet er at du egentlig ikke husker hvor de befinner seg, eller om du i det hele tatt sa noe da de dro. Sistnevnte rammet meg da "Alt lyset vi ikke ser" skulle oppleves og fortæres. Etter noen siders treig start før jul, lå boka der og forlangte fortsatt lesing.
Tilsynelatende er dette en veldig lang historie om den blinde, franske jenta Marie-Laure og foreldreløse, tyske Werner som på hver sitt hold blir spunnet inn i, og en del av andre verdenskrig. Werner har eksepsjonelle talenter når det gjelder å få skikk på ødelagte radioer, - han kan fikse det meste. Dette gjør at han til slutt blir tatt opp på en skole for Hitler-jugend. For en foreldreløs kullgraversønn blir dette veien videre ut av den farlige gruvedriften, med håp om å kunne starte et nytt og bedre liv.
Marie-Laure på sin side, har en klok far som bygger små modeller av omgivelsene der de bor, slik at hun kan trene på å orientere seg og oppleve mestring og frihet, til tross for sin blindhet. I flukten fra byen de bor, og via sin jobb på et museum, får faren ansvaret for å bringe i sikkerhet en verdifull og sagnomsust edelsten.
Historien veksler mellom Marie-Laure og Werner, og fra en langsom men vakker skildring av hvordan de to opplever og overlever sin nye hverdag, blir slutten spennende og forrykende, med edelsteinen som en stadig viktigere hovedperson.
Språket i boka er vakkert, likeså beskrivelsen av detaljer og følelser, uten at det føles anmassende eller for mye av det gode. Spesielt slutten er veldig bra, og det er her man skjønner hvorfor boka har fått så gode kritikker.
Anthony Doerr, dette er nok ikke den siste boka du har skrevet, og for meg gav du meg en glitrende leseopplevelse som vil sitte lenge i meg og hjelpe meg til å se stadig mer av det lyset vi vanligvis ikke ser. På en hutrende kald januardag triller sekseren soleklart fram, og jeg håper du er godt i gang med neste bok.

Fascinerande forteljing om to born og lagnaden deira før og under den andre verdskrigen. Den franske Marie-Laure er datter av ein tilsatt ved nasjonalmuseet for naturhistorie i Paris. Ho blir blind som liten, men elskar å vere på museumet saman med faren. Mellom anna er ho veldig opptatt av å lære seg ulike skjell. Men når krigen kjem må ho og faren flykte, og dei tek seg ut til den vesle kystbyen Saint-Malo der dei har slekt. Og ikkje nok med det, faren har tatt med seg ein særs verdfull edelstein frå museet for å berge den frå nazistane.

Werner er tysk, foreldrelaus og lynande intelligent. Han veks opp i ein mistrøstig barneheim i ein like mistrøstig gruveby, men ved heldige omstende blir talentet hans oppdaga, og har blir send til ein eliteskule for gutar med teknisk talent. Han blir involvert i å utvikle eit radiopeilesystem som kan nyttast til å lokalisere fiendtlege radiosendarar, noko som gjer stor suksess når det etter kvart blir krig.

Lagnadane til desse to vevast etter kvart saman, og når Werner sin avdeling kjem til Saint-Malo blir det veldig dramatisk. Ikkje minst fordi nazistane er på sporet av edelsteinen.

I boka vekslar ein mellom å fylgje desse to borna/ungdomane, og ein hoppar også litt fram og attende i tid. Trass dette er det aldri vanskeleg å halde tråden i forteljinga. Teksta er lettlest, med korte kapittel og brukbart driv i forteljinga. Her er knakande gode miljøskildringar, innimellom er det nesten som en er til stades der det skjer. Likevel er det noko som manglar, eg kan ikkje heilt setje fingeren på det, men som gjer at eg held att litt på terningkastet. Men god og underhaldande bok, javisst er den det.

Vært dårlig med lesing de siste årene.. Så har satt meg mål på 52 bøker i år. Om noen har bokanbefalinger så er det bare å legge igjen en kommentar :)

Bøker der man blir glad i karakterene. En feel good opplevelse, selv om det er dramatiske hendelser.

Min favorittliste for 2015

Bøker jeg har lest

Vi mener absolutt ikke at det finnes mannebøker og kvinnebøker, men vi har likevel samlet noen bøker som passer for menn som f.eks. er interessert i historie, kvalitetsromaner eller andre ting vi ofte får spørsmål om fra mannlige brukere. Krim kommer i egne lister senere! :)
Og her tar vi gjerne tips fra dere andre bokelskere! tommelen opp! :)