Når en biografi skal skrives vil jeg tro forfattere generelt ønsker å gi en fremstilling som er nøytral og ærlig, og at det klargjøres tydelig for de deler av biografien som bygger på antagelser eller usikre kilder.
Gjelder biografien person (eller sak) som fremdeles er i live er vel kildematerialet som regel såpass tilgjengelig og omfattende og derved også etter-kontrollerbart, at unøyaktigheter her raskt vil bli påpekt og debattert.

Annerledes stiller det seg nok for det som kan kalles historisk biografi, som f.eks. biografien om Holst.
Her er de aller fleste "samtidige vitner" døde og det bevarte skriftlige materiale komplekst.
Dette åpner for å vri biografien i forskjellige retninger om forfatteren skulle ønske det, uten direkte å kunne anklages for løgn eller å oppfattes som åpenbar tendensiøs.
Desto større ansvar hviler da på forfatteren til å være tydelig når det er knyttet tvil til opplysninger og kilder som benyttes i biografien og i tillegg trekke fram informasjon som kan gi støtte til alternative forklaringer.
Her mener jeg forfatteren Sigrun Slapgard gjør en forbilledlig jobb!

Historien om Holst er nesten for utrolig til å være sann. Men; måten Sigrun i samarbeidet med barnebarnet Ole Holst, skritt for skritt bygger opp fortellingen om Wilhelm Holsts aktiviteter i Spania i førkrigsårene og senere som motstandsmann og hemmelig agent i Frankrike under Nazi-Tysklands fremmarsj fremstår som så nøkternt og redelig fortalt at jeg tenker; nærmere sannheten kommer vi ikke.
Formen i boka er for det meste direkte og fri for særlige superlativer. Er det sakprosa det heter?
Av og til unner Sigrun seg imidlertid en viss frihet til å komme med litt mer subjektive oppfattelser og vurderinger. I disse deler av biografien får vi da en helt passe dose med vakker prosa som kan nytes i fin kontrast til den ellers stramme stilen til boka.
Etter å ha lest boka var jeg nesten skamfull over hvor lite jeg visste om borgerkrigen i Spania, om Franco og hans da allierte Italia/Mussolini og Tyskland/Hitler herjinger. Og om Europas inkl. Norge (og USA's) unnfallenhet til å hjelpe sivilbefolkningen ved å snu ryggen til Francos herjinger. Forbløffende å lese at i Norge ble de som frivillig søkte å hjelpe kvinner og barn der nede straffeforfulgt.
Denne boka er selvfølgelig først og fremst en biografi, men beskrivelsen av miljøet og forholdene rundt Holsts aktiviteter er så observant og realistisk gjenskapt at den sannelig også tjener som en historiebok. Sigrun Slapgard og Ole Holst har her gjort en imponerende detektivjobb i å grave fram livs historien til Wilhelm Holst.
Jeg håper mange leser denne boka. Det er en overbevisende fortelling om en person som få har hørt om og noen tydeligvis helst ville glemme.
Applaus til Sigrun Slapgard.

Barnebarnet til Wilhelm, kontakter forfatteren, som også er journalist. Han vil gjerne vite mer om morfaren som han aldri traff. Hjemme hos mormoren fantes utmerkelser, og en reisekiste som var forbudt område. Det var mange hull i historien, og i 2019 startet jakten på å få tettet dem.
Wilhelm Holst var forretningsmann, men gikk konkurs. Han måtte sende hjem kone og tre barn fra Paris til Norge, på statens regning. Selv ble han igjen i mellom-Europa. Året var 1936, og Spania trengte hjelp. Borgerkrigen var et faktum, og Wilhelm meldte seg som bårebærer og frivillig. Dette foregikk fram til krigens ende, for deretter å hjelpe flyktninger over grensen til Frankrike. Da tyskerne invaderte Norge, skjedde det utenkelige, og Holst kastet seg ut i alle farene. Han ble spesialagent, og sammen med ham figurerte en "fru Holst", men det var ikke han ekteviede kone.
Interessant og viktig historie om, for meg, ukjente kjensgjerninger.