2014
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
VINNER AV UNGDOMMENS KRITIKERPRIS TILDELT BJØRNSONSTIPENDET 2013 "(...) en tungtveiende søknad til "den store norske romanen". Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv Terning 6 VG Terning 6 Fædrelandsvennen Det han så gjorde den natta angret han på, men han måtte stå for det. Han løftet dyna og sparket henne. Først én gang og så én gang til. Hardt. Vinteren fester grepet om en norsk kommune. En far har satt seg fast i familien. En funksjonshemmet jente tas imot av sin primærkontakt på trappa utenfor ungdomsskolen. Rektoren betrakter verden fra sitt kontorvindu. En fjortenårig gutt ligger på bunnen av bassenget. Grupper med asylsøkere okkuperer bibliotek-pc-ene. Skolegulvene bones, gjenglemtkurvene fylles opp. Stadig nye feilkopier pumpes ut av rådhusets hovedprinter. På veiene passerer bilene, på himmelen passerer flyene. Kronprinsen kommer. "Empatisk prosa fra et lysende talent. (...) Evjemo mestrer å fylle det helt ubetydelige og det usynlige rundt oss med en uvurderlig mening." Silje Stavrum Norevik, Dagbladet "(...) står fram i norsk samtidslitteratur." Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen "Evjemo tar oss med inn i helt samfunn og gir livsrytmen og hverdagen ned til de minste detaljene, og alt sammen tas på alvor i et svært fint språk. Jeg kan ikke huske å ha lest en slik roman av en norsk forfatter." Mari Nymoen Nilsen, VG, Terning 6 "Som et menneske med dype erfaringer og med formuleringsevnen til en dreven forfatter, klarer 29-åringen Evjemo å skildre «Den norske virkeligheten» langt på vei slik den oppleves av mange av oss. (...) Evjemo debuterte i 2009 og fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris. Den nye romanen kommer ganske sikkert også til å få priser." Emil Otto Syvertsen, Fædrelandsvennen, Terning 6 "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet vil fungere som en tidskapsel om Norge akkurat nå så lenge noen forstår norsk. Men den er minst like interessant som ferskvare. (...) en bok som kan utfordre kapasiteten til lastebilene som kjører til bokhandlene før jul." Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv "Dette er et usedvanlig velskrevet stykke norsk samtidslitteratur. (...) Eivind Hofstad Evjemo skriver aldeles strålende." Aksel Kielland, Klassekampen "Det er kyndig skrevet. Resultatet er vakkert." Jan Askelund, Stavanger Aftenblad "Evjemo skriver svært godt, med engasjement, følelser og troverdighet. Han behersker også humor som virkemiddel, uten at han blir infam eller platt. Vi ler med menneskene i fortellingen, ikke av dem. Personskildringene er levende, nyanserte og troverdige. (...) Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet er en ambisiøs og vellykket roman som står fram i norsk samtidslitteratur." Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen www.eivindhofstadevjemo.com "Eivind Hofstad Evjemo gjenskaper livet i Norge 2012 ned til aller minste detalj i en tungtveiende søknad til "den store norske romanen". Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv "Dermed er det slik at Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet er både satirisk morsom, riktig klok og i blant akkurat så foruroligende at den blir virkelig interessant." Leif Ekle, NRK P2 "Forfatteren har gjort research og skriver troverdig. Han er dessuten ikke ondskapsfull, men hans ironiseringer er rammende (…) Hofstads poetiske skrivemåte fikk meg en stund til å tro at forfatteren forskjønner tilværelsen mer enn han har dekning for, men det stemmer ikke. Hofstad skriver dobbeltbunnet og dypt." Atle Christiansen, Aftenposten "Einskildmenneske og lokalsamfunn blir skildra i ein kvardagsleg malstraum i Eivind Hofstad Evjemos svært gode roman nummer to. (...) I eit både realistisk og poetisk språk viser Evjemo fram korleis tida hjartelaust glir gjennom samfunn og menneskeliv. Slik blir Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet eit innsiktsfullt bilde av eit lite stykke Noreg." Margunn Vikingstad, Dag og Tid "Romanen river og sliter i fasader og tomme klisjeer rundt vellykkethet. Den går inn dit der menneskene er, tett forbundne med hverandre.(...) I ei tid der forfatterne konkurrerer om å beskrive sine egne, individuelle liv er det herlig å få i hendene en roman som insisterer på å beskrive hvordan hvert enkelt menneske er så inderlig forbundet med andre mennesker." Guri Hjulstad, Trønderavisa "Denne romanen får meg til å tenke over både hvordan vi systematiserer og organiserer samfunnet vårt, og hvordan vi egentlig handler mot hverandre i landet som får toppkarakterer på indekser som måler livskvalitet og lykke. At boka setter i gang slike refleksjoner i leserens hode, viser at teksten tar et lan...
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2013
Format Heftet
ISBN13 9788202419189
EAN 9788202419189
Språk Bokmål
Sider 488
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Ungdommens kritikerpris 2013
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Fantastisk bok. En perle i hvite permer. Må leses og nytes.
”Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet”, av Eivind Hofstad Evjemo).14.10.12
”Arealet på en heiskupe skal være minimum 1,4 x 1,1 m, men helst 1,4 x 1,6 etter som rullestolbrukeren bør ha muligheten til å snu”
Vel, som heiskontrollør kan jeg lett gå god for at Evjemo har drevet med skikkelig god research. Han vet også mye, som meg, om dette med universell utforming av samfunnet vårt – for at også de som sliter med både det ene og det andre skal kunne ta del i det. Etter som jeg jobber med problematikken heiser og UU, samt har en gryende MS-diagnose, har jeg sett frem til å lese denne boka. Han skildrer livet i en liten småby, hvor han i detalj tar for seg flere personer med forskjellige utfordringer, deres fysiske oppvekstmiljø, omgivelser og mange av de personene som står disse nær – både nære familierelasjoner og profesjonelle støttespillere. Prisverdig at noen skriver så grundig og svært detaljert om dette temaet. Evjemo må være en utrolig observerende sjel. Han maler ut det ene dagligdagse handlingen etter den andre. Av og til så detaljert at det kan brukes som opplæringsinstruks i disse gjøremålene. Han går skikkelig under huden på hele persongalleriet sitt. Så her får vi et godt og helt sikkert et realistisk bilde på hvordan det er å leve med spesielle utfordringer. Veldig spesielt for meg å lese om dette. Og det er nok med denne boka som med alle andre; vi leser dem med våre øyne og får forskjellig ut av dem.
Nå vet ikke jeg når en bok får betegnelsen en murstein, men med sine 490 sider er den vel i grenseland. Personlig synes jeg at forfatteren burde kuttet litt ned på persongalleriet når er så utmalende i alt han skriver, og han burde også etter min smak begrenset seg litt i hva han maler ut, slik at boka ble litt mer kompakt og fokusert på temaet. Kanskje burde han også lagt inn en ekstra overordnet konflikt/spenning/rød tråd/mål, for å få til en annen finale – selv om boka tar seg godt opp mot slutten.
Han skriver utvilsomt godt om et viktig tema, og jeg kommer helt sikkert til å bla litt i ”Vekk meg hvis jeg sovner” som han mottok Tarjei Vessaas`s debutantpris for.
Gjenkjennbart! Må leses!
Vi møter Kjersti som er primærkontakt for funksjonshemmede Siri, taxisjaføren Morgan, rektor som skjuler sin skam så godt det går, Roy som ikke føler han hører til, Aksel som ligger på dypet av svømmebassenget i hver svømmetime.
En utrolig detaljert bok med beskrivelser av alt. Nydelig språk. Har aldri lest noe lignende! Les og bli berørt!
Det tok meg lang tid å forstå at det ikke skulle skje noe i denne boka. Jeg syntes den var treg, at språket var for detaljert, på en litt irriterende måte.
Men på ett eller annet tidspunkt var det noe som forandret seg. Jeg forsto hva boka skulle være, hva den er - og å skrive en slik bok er faktisk ganske imponerende.
En bok som handler om alt og ingenting. Om det som bare er - på alle steder, i alles liv, i den grå hverdagen.
Jeg hadde veldig høye forventninger til boka, og de ble ikke helt innfridd. Likevel er jeg glad jeg har lest den, og skal ikke totalt avskrive Evjemo i framtida.
Leser i forbindelse med Ungdommens kritikerpris
Denne leste jeg sporadisk i de hektiske dagene før skoleslutt. La den fra meg og tok den opp ijgen. Partier i denne boken synes jeg var svært fengende og interessante. Andre ble for dagligdagse og kjedelige. Noen av personene var troverdige og fascnerende. Andre var meg likegyldige.
Roy ligger i sofaen og tenker på at det som foreldrene lærer sine barn, må barna siden se forsvinne hos sine foreldre.
"Kvinnen fra Moringen" har et glass eplemost stående på nattbordet med en bølgetemmer oppi, noe som gjør det mulig for henne å drikke selv om hun sliter med en lei skjelving på hendene. Men hun foretrekker å kaste det ut i rommet, foretrekker lyden av knust glass, men får ingen til å hjelpe seg over til den andre siden, der brakkevenninnene venter på henne med sine utstrakte hender og hule kinn.
Det siste han ser, er de mørke bergene, de spredte lysene langt ute i horisonten, og han vet at det finnes noe der som han aldri kan forlate.
For noen kommer ensomheten først bare som en fornemmelse, som en smak i vannet, eller ved at man oftere begynner å svelge feil i selskap med andre og fanges inn i strupende hosteanfall som fyller øynene med tårer, som altså ikke er gråt.
En representant fra svømmeforbundet påstår at det å kunne svømme er mye viktigere enn å være god i for eksempel matematikk, for: Hva skal man med algoritmer når man bakser på fem meters dyp?
Barnet velter fremover, og fatet med kylling, peppersaus og karriris faller ned i tre trinn: først i fanget til Roy, så ned på leggen, før det knuses mot gulvet. Sausen er heldigvis ikke kokvarm. Rakk ikke engang å forsyne seg med den helvetes salaten med havsalt og feta før noe måtte gå skeis. Fargen i ansiktet hennes har gått fra friskt, rødt, liksom blankt, til hvitt, tangerende til blått. Roy slår og slår, hardt, mykt, hardt. Hun har sprengte, oppsperrede øyne og griper etter ting, som om hun i raseri forsøker å ødelegge alt omkring seg før sin forsvinning; blomstervasen går i gulvet sammen med de nyskåldede mandlene som Rita skal bruke til kransekakestenger, og mandarinene triller utover gulvet. Og Roy registrerer at bevegelsene hennes gradvis tappes for kraft, blir mer rykkvise, spastiske, at adrenalinet pumpes rundt i kroppen hennes. Men det kan også være innbilning.
Og nå regner det for første gang etter første frostnatt. Har ikke fenomenet også et navn? Brødristeren har lagt svarte kokssmuler utover benken, og duken har fått et grenseløst irriterende eseløre som Roy kaster seg fram for å jevne ut. Han reiser seg. Stolen vipper tilbake og blir stående lent mot kjøkkenbenken, han løfter datteren opp, knytter hendene sine til en slags hjerteform og klemmer til mot det punktet han antar er solar plexus, sånn noenlunde midt på brystet hennes. Først én gang, så én gang til. Hun kjemper i armene hans. Og det er først da det løsner, det er først da Roy greier å skape det trykket som er sterkt nok til at beinet spretter ut av munnen hennes, og han kan endelig roe seg med forvissningen om at livet har vendt tilbake i form av et frigjørende, livsbejaende åndedrag.
Bøker som virker interessante uten at jeg har satt meg såpass inn i dem at jeg har bestemt meg for om jeg planlegger å lese dem.
Gi gjerne en lyd om bøkene er verdt å lese, eller tips om bøker som bør opp på lista.