Et behov er et svakt punkt.

Jeg er jo kunstnerdame, forresten, gudskjelov. De venter snart ikke annet av oss enn at vi skal gjøre litt skandale av og til.

Selve det å leve betyr ikke det samme for to mennesker.

Jeg var en som lot meg selv blande opp og gå i oppløsning med hvem som helst som ville la meg bli synlig, bare for et minutt, eller bare for tjue sekunder. Jeg tok det jeg fikk og lot meg selv gå i oppløsning direkte, der og da, jeg vet ikke om du merket det engang.

Som Joe Hill alltid sier: Ikke sørg, organiser.

Ugjengjeldt kjærlighet suger all livskraft ut av deg.

Den eneste muligheten man har til å overleve når man virkelig er blitt forelsket, er å skjule det for kvinnen man elsker, og alltid prøve å late som man ikke bryr seg så veldig. (...) Kjærlighet gjør svak, og den svakeste parten blir undertrykt, pint og til slutt drept av den andre, som på sin side undertrykker, piner og dreper uten å ville noe vondt, uten å føle noen glede heller, men bare gjør det, totalt likegyldig; dette er altså hva menneskene til vanlig kaller kjærlighet.

Det var riktignok vanlig at en forsker tok et sabbatsår for å arbeide i et annet team, i Norge, Japan; kort sagt i et av disse landene der førtiåringer begår selvmord i hopetall.

Fuglene stemte i med sin morgensang, og nok en gang falt det meg inn hvor mye stillere en by er uten ildgivningen fra luftvernkanonene.

There are times when the kindness of strangers only makes matters worse because one realizes how badly one is in need of kindness and that the only source is a stranger.

Måten jeg hevnet meg på, var å gi henne alt hun forlangte, det vil si, jeg tok meg av barna, jeg vasket gulvene, jeg vasket klærne, jeg handlet maten, jeg laget middagen, og jeg tjente alle pengene, slik at hun ikke hadde noe konkret å klage på når det gjaldt meg og min rolle i familien. Det eneste jeg ikke ga henne, og som var det eneste hun ville ha, var min kjærlighet.

Sinnet mitt var smålig, det blusset opp av småting; hvem bryr seg om hvem som en gang vasket hva, når et liv skal ses tilbake på, når et liv oppsummeres? Linda beveget seg mellom sine sinnstilstander, og når hun var som lengst nede, lå hun bare på sofaen eller i sengen, det som i begynnelsen hadde avfødt omsorg i meg, førte nå bare til sinne: skulle jeg gjøre alt mens hun lå der og sløvet? Jo, det kunne jeg, men ikke betingelsesløst. Jeg gjorde det og hadde rett til å være sint og sur, ironisk, sarkastisk, iblant rasende. Denne gledesløsheten bredte seg ut langt forbi meg, helt inn i kjernen av livet vårt sammen. Linda sa at det var alt hun ba om, at vi skulle være en glad familie. Det var det hun ville, det var det hun drømte om, at vi skulle være en glad og lykkelig familie. Alt jeg drømte om, var at hun skulle gjøre like mye som meg av husarbeidet. Det sa hun at hun gjorde, så der stod vi, med våre anklager, vårt sinne og våre lengsler, midt i livet, som var våre liv, ingen andres.

Hvordan gikk det an å kaste livet vekk på å hisse seg opp over husarbeid? Hvordan var det mulig?

Det var mitt liv. Det var det som var livet mitt.

Jeg måtte ta meg sammen. Løfte hodet.

Ser De ikke, hvorledes livet år for år blir vanskeligere. Oppdagelser og undersøkelser dukker frem hver time, tvilen ligger og roter og graver under det hele; ærverdige, grunnmurede sikkerheter faller over ende, og de gamle flokkes fortvilet om de råtne stillaser - støttende, bevarende, forskremte - bannende ungdommen og spående verdens undergang.

Ok. Hørte dere det, unger? Ingen linje fra Ludwig II til nasjonalsosialismen. Ifølge moren deres. Hvem vil ha is?

fotnotestativ: bokstøtte som følger med vitenskapelige publikasjoner med ekstremt mange litteraturhenvisninger

fremmedfrukt: tropiske fruktsorter som kommer til Norge og stjeler markedet fra våre egne bær og grønnsaker

høyadel: storbondestanden på Hedmark

quizling: deltaker i spørrelek som samarbeider med motstandernes lag