It may well be that we spectators, who are not divinely giftes as athletes, are the only ones truly able to see, articulate and animate the experience of the gift we are denied.

Det er jo det mest trolske av alle råmaterialer og setter fantasien i veldige svingninger i tid og rom: plogen, sverdet og hjulet, hele sivilisasjonen på godt og vondt sover i jernet.

Språket mangler ord for alt man ser og opplever når man flyr. Med tiden kommer man til å finne nye ord for disse inntrykkene.

Vi vet aldri hvilke liv vi påvirker, eller når, eller hvorfor. Ikke før fremtiden spiser opp nåtiden, i hvert fall. Vi vet det først når det er for sent.

...og det er kanskje noe av det vondeste, å gi noe, å blottstille seg uten å få respons.

Fordi man dessuten savnet bly og annet materiale til håndgranater, pleide de russiske soldatene også å kaste steiner, vedtre, råtne røtter og døde katter på svenskene i beleiringsverket nedenunder. Svenskene på sin side pleide å svare med å kaste steinene tilbake. Så nær stod de hverandre. Ved ett tilfelle var kongen selv blitt truffet på skulderen, av en død katt. Svenskene besvarte denne uhyrlige sjikanen med å bombe russerne med håndgranater slik at de sluttet med slike frekkheter for resten av dagen.

Så blir hun smidd i hymens lenker og snubler ned midtgangen til Mendelssohn. Ute blir de møtt med kaskader av ris fuglene siden skal spise, svulme opp og dø av.

Hun har ingen forestilling om hva som skulle være et godt liv, men er overgitt til øyeblikket og sine egne vekslende understrømmer, som drivved.

Renslighet er en dyd som hører til arbeiderklassen.

Det finnes ikke ideer i hodet hans, bare begivenheter.

Mitt alminnelige liv, min helt alminnelige torsdag eller fredag, er den verdt å fortelle om? Hvordan kan jeg insistere på alvoret når det ikke er mer enn dette? Jeg har ikke noe på lager, ikke noe mord, når begynner den historien som rettferdiggjør alle ordene?

Kanskje er det bare en type saker man håndterer perfekt ved små, eneveldige hoff, og det er vaktholdet over politiske fanger.

Å se døden komme er ingen sak når du er omgitt av edle venner som trykker din hånd idet du utånder! Men å beholde entusiasmen når du er omgitt av usle kjeltringer!!

Men siden året 1635, da Milano-provinsen ble underlagt spanjolene, disse tause, mistenksomme, hovmodige herrer som alltid fryktet opprør, hadde livsgleden vært borte. Folk tok etter herskernes livsform og var mer opptatt av å hevne den minste fornærmelse med et dolkestøt, enn å nyte livet.

"Hjertet er ikke av glass," sa hun, "hjertet er en muskel, det er en robust rakker."

De serverte te, og der vi satt rundt spisebordet kjente jeg den vanlige forventningen fra barnefamilier; Er vi ikke søte, er vi ikke pene, misunner du oss ikke, du barnløse gamle kvinne.Er vi ikke flinke med barna våre.

Under alle omstendigheter, og da skyver jeg alle spørsmål om mine egne mangler til side, er jeg ankommet på et tidspunkt da disse folkene i sine hjerter må være grundig syke og kvalme av oss. For et år siden frigjorde vi dem fra fascistmonsteret, og de sitter fortsatt der og gjør sitt beste for å smile høflig til oss - like sultne som alltid og mer plaget av sykdommer enn noensinne, i ruinene av sin vakre by der lov og orden har opphørt å gjelde. Og hva er gevinsten de til slutt kan vinne? Demokratiets gjenfødelse. Den vidunderlige utsikten til en vakker dag å bli i stand til å velge sine egne herskere fra en liste over mektige menn, hvorav de flestes korrupthet er alment kjent og akseptert med trett resignasjon. Benito Mussolinis dager må fremstå som et tapt paradis sammenlignet med dette.

Endelig kunne hun føle litt ømhet for denne stakkars fyren som var så glad i henne.

Ordet skaper tanken.

Vi vil leve livet, om det så skal koste oss livet!