Alle fortellinger handler om ulver. Det vil si, alle som det er bryet verd å gjenta. Alle de andre er sentimentalt sludder.
Alle?
Så klart, sier han. Tenk over det. Man kan flykte fra ulvene, slåss mot ulvene, fange ulvene, temme ulvene. Bli kastet til ulvene eller kaste andre til ulvene, så ulvene spiser dem i stedet for en selv. Man kan tute med ulvene. Bli til en ulv. Og sist, men ikke minst, bli selve lederulven. Det finnes ikke andre skikkelige fortellinger.

Jeg kunne se at hun syntes det var på sin plass med noen tårer, og jeg felte atskillige.

De fleste mennesker imiterer, selv har hun imitert i årevis. Om nødvendig kan hun imitere hustru, mor, sekretær, hengiven slektning.

"Det er det som er feilen med deg, du har ingen motiver. Vet du ikke hvor farlig det er? Du er som en skolebuss som har mistet styringen."

Det var et par bilder av dem før bryllupet, hvor far så brydd ut. Mor holdt ham i armen som om den var et hundebånd

Vinteren var nå nesten forbi, og årstiden innbød til krigføring.

I alt bruker naturen omtrent hundre år på å lage et ett centimeter tykt lag med matjord.

Korleis skulle høvding Sekoto få greie på at det gjekk for seg ein stille og desperat revolusjon over heile den store, vide verda? Folk vart dregne nærmare kvarandre som brør, og hadde du ein gong sett på eit anna menneske som bror din, kunne du ikkje lenger tole at han skulle lide naud eller leve i mørkret. Kan hende han ingenting visste om dette fordi denne revolusjonen høyrde til unge menneske som Gilbert og Makhaya.

Folk undervurderte tankens hastighet. Det var mulig å dekke omtrent hver eneste større hendelse gjennom et helt liv i løpet av en opptreden fra et gjennomsnittlig barband.

Hun lurte på hvorfor noen gadd å skrive slikt, men "Hvorfor gidder dere?" var et spørsmål man nesten aldri kunne stille om noe som helst på Internett, for da ville hele greia skrumpe inn til ingenting, som sukkerspinn.

Tilstrekkelig mange sluker Axels prosjektbeskrivelse med søkke og snøre. Hva skal man si? Det er 1970-tallet, en tid som bare har fjerne og tilfeldige likheter med vår egen.

(..) - jeg er meg, og det er det kanskje ikke noe særlig å gjøre med, men det er kanskje noe å gjøre ut av det.

Jeg gikk på ungdomsskolen nå, der det gjaldt å finne ut hvem man ønsket å være, eller: hvem man fikk lov til å være, eller kanskje helst: hvem man var i stand til å være, og så avfinne seg med resultatet, uten å bli trist.

Du kan nesten føle hvordan en falk kjeder seg når den har badet og pusset seg og verken er sulten eller søvnig. Den ser ut til å henge omkring og lage bråk, bare for å ha noe å gjøre.

Forresten skulle han snart bli førstekontorist, så det var på tide å oppføre seg seriøst. Så han gav avkall på fløytespel, på dei heite kjenslene og fantasien; for alle borgarar har ein gong i ungdommelig glød, om ikkje anna så for ein dag eller eit minutt, trudd seg i stand til grenselaus lidenskap og høgttravande bedrifter. Den mest middelmåtige libertinar har drøymt om sultaninner; kvar notar ber i sjela si skar av ein poet.

Vi har hender for at andre mennesker skal kunne holde i dem. De bør ikke utelukkende tjene som haukevagler.

Så lenge det er krig, er det fremfor alt to ting man har å sørge for: først sko, så mat; ikke omvendt, slik folk flest tror; for den som har sko, kan gå ut og lete etter mat, mens det motsatte ikke er tilfelle.

De er dessertgenerasjonen, mine damer og herrar, som aldri har gjort anna enn å opna munnen svelgja ned.

Dei har murt seg inne, men mellom dei elektroniske sprekkene i muren fossar nyhetsstraumen og reklamen og kjøpepresset over dei. Medan andre folk er lukka trygt og effektivt ute, strålar ledningane og linjene frå dei fjerne økonomiske maktsentra inn i eneboligen til Styrkår Bruhøl.

Frå eg var barn har eg heile tida venta på at ein dag skulle samanhengane i verda gå brått og fullkomme opp for meg, om lag som ei rullegardin med stram fjør, og sanninga strøyma over meg med slik klårleik og velde at ho skar meg i augene, lik lyset utanfrå ein klar vintermorgon med snø her oppe i det høge nord.