Mennesket må være det eneste dyret som er i stand til å ville seg selv vondt.

Samtidig har ensomheten kanskje aldri stått så lavt i kurs som den gjør i vår tid. Å være ensom er forbundet med skam, ergo noe man gjør hva man kan for å unngå, eller, om den ikke er til å unngå, gjør hva man kan for å skjule. Folk ofrer armer og ben for et liv i travelhet eller for muligheten til å kunne gi inntrykk av et liv i travelhet: Bundet på hender og føtter, ser man for seg, oppnår man sin etterlengtede anerkjennelse, tildeles man en plass i fellesskapet, innsettes man i en større sammenheng, begunstiget derav, som en følge, men en verdi, som en høyere grad av mening. Det sosiale nettverket er vår tids subtile diktatur, et det er blitt så om å gjøre å være en del av, at angsten for ikke å være det har spredt seg som en sykdom. Sykdommen skyldes idealiseringen av høyfrekvent sosial omgang som primærkilden til et sunt og normalt liv. Det er denne forestillingen om sunnhet som gjør folk syke. Omgitt av venner og vernners venner og venners venners venner gjennomsyres man av en smerte det ikke finnes lindring for, fordi rundt en er størrelsen på det sosiale nettverket svaret på alle spørsmål. Som om der er blitt skapt en ny og pervertert form for ensomhet midt i det febrilske mylderet.

Den som kunne fått en dag eller to på å rydde opp i alt man har bak seg.

Hvor jeg skulle ønske styrkeforholdet hukommelse/glemsel var motsatt fordelt!

Ensomhet rommer en mulig frihet fra dette veldige meningstrykket. Å erkjenne og akseptere sin ensomhet, selv i selskap med sine aller nærmeste, selv i sine minst alenegående stunder, er en første avlastning og et skritt i riktig retning, den som i beste fall leder fram til en forsoning med et, sagt enkelt, meningsløst liv.

Der mine lykketreff av glede ryker ut med badevannet, oppbevares fadesene i et brannsikkert hvelv. Mine fineste stunder gnagd vellystig i stykker av tidens tann, mens munnfullene av nederlag forblir hele og ufordøyde, slik at jeg blir nødt til å svelge dem i meg gang etter gang.

Vi er en virvel av isolerte enkeltskjebner, ensomme, fortapte og innerst inne ikke-deltakende, fykende rundt i et sosialt solsystem tuftet på en strålende illusjon om fellesskap, om deltakelse, om ikke-isolasjon.

Og er det rart jeg har mine beste stunder når jeg er full? Som om det er noe ved selve livet jeg strever med å ta på alvor. Som om jeg fortsatt bare leker voksen når jeg er der ute.

Lenge trodde jeg at man, etter å ha vært barn en stund, ble voksen, at en vakker dag ville noen skru på et lys oppe i hodet mitt, og så ville det være gjort.

Et liv i skyggen er det beste utgangspunktet for å studere lyset.