Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
En ny dag. Den finnes, men du ser den ikke, din dag ligner andre dager, det er fordi du allerede er død. Noe er dødt i deg. Når døde det, når døde du, var det da kjærligheten sluttet? Man kan ikke leve uten kjærlighet. Og likevel lever du, et halvt-liv, et nesten-liv, et dødt-liv er det du lever.
Alt er nytt og ingenting er som før, det bare ligner.
Etterpå, når vi står på kirketrappa, jeg rødmer over å kysse offentlig og samtidig er så full av endorfiner at munnvikene har vanskeligheter med å smette tilbake til sin opprinnelige plass, kjenner jeg på det at ja-et mitt, det lille ordet på to bokstaver som i dette tilfelle rommer så mye, kostet meg så lite. Rynkene rundt øynene feirer gleden over å si ja til noe så stort og samtidig mene det, den type glede en bare kan oppleve der det er fravær av tvil.
Rart å sitte i bilen utenfor og vite at der inne venter alle på meg. Har tatt på seg sine fineste antrekk og sprayet godlukt i halsgropa. Gleda seg. De skal høre meg si ja til et stort og viktig valg, det mest betydningsfulle jeg har tatt. Ingen andre beslutninger i mitt liv skal proklameres foran en forsamling på samme måte som denne.
Tre år går ikke fort. Tre år er veldig lenge. Hele videregående føles som venting. Norsk, engelsk, matte, naturfag, samfunnsfag. Fag som gjentar seg, som de har gjort i ti år, hele tida føler jeg at jeg har hørt det læreren snakker om et annet sted, en eller annen gang, men husker det ikke godt nok til å si det hundre prosent sikkert, så jeg må liksom følge litt med likevel.
Det er ikke sånn det skal være. Jeg mener, det kan ikke være det? Det gjør noe med folk, jeg er helt sikker på det. Noen her, de er så harde. Som om de er pressa så tett sammen at de har blitt til stein. Mens mange liksom bare lar alt gå. Rett frem, samme hva de støter på. De går på jobb eller på skolen uten å bry seg. Sånne som Andersen i fjerde eller Mahmoud i femte. De går hjem til familien sin og leser Aftenposten som ligger på døra, eller ser på Dagsrevyen eller på parabolen, banner sikkert litt inni seg over det de ser, men når de går til sengs, er ingenting av det de så, med dem inn i natta.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg var dem. Eller de som er harde. Jeg vet ikke. Jeg er mer en som smuldrer opp.
I en verden hvor man bor langt hjemmefra, uten kjæreste, er det vennene som utgjør tryggheten. Hvis man er heldig å ha noen, er det de som gir den lille stabiliteten fra dag til dag. De er faste referansepunkter som gjør at man ikke blir altfor svimmel av det faktum at jorda både går rundt sola og spinner rundt sin egen akse samtidig.
Det einaste som er feil, er at eg er fjorten, at eg må komme hit kvar einaste dag og vere i same rom som folk eg ikkje har noko til felles med, og at eg er ukyssa halvvegs inn i ungdomsskulen.
På ettermiddagen har eg heile huset åleine. Eg distraherer meg sjølv for å ikkje legge meg under den store, varme dyna. Leitar etter godteri i skapet. Fyller badekaret med så varmt vatn at eg må senke meg sakte, sakte nedi. Brukar badesaltet som får vatnet til å sjå ut som grøn melk. Blar i eit leksikon. Fyller solsikkefrø på fuglebrettet. Ringer Pelle utan å ha noko å snakke om. Prøvar å stå på hendene i stova.
Vekkerklokka ringer, eg trykker på stopp, reiser meg opp av senga og gjer alt i sakte film; går på do, vaskar fjeset, pudder, rouge, vel mellom kvit, sølvgrå, rosa og lyseblå augeskugge, det blir sølvgrå, maskara, svart kajal rundt heile auget, hardt blikk i spegelen.
Det er rart med kjærligheten, sa Sophia. Jo mer man elsker en annen, desto mindre liker den andre deg.
Det er ganske riktig, bemerket farmoren. Og hva gjør man da?
Man fortsetter å elske, svarte Sophia truende. Man elsker verre og verre.
Så jeg oppdaget sannheten for tidlig, og da var det for sent
"Stakkars mamma, som ikkje har noka "Bobby-kjensle" for pappa lenger. Ho er ferdig med det beste i livet. Desserten er oppeten, og det er fisk til middag heile veka."
Trygve Skaug
Kor forbausande lett det er å forlate, tenkte eg. Er folk klar over det? Det burde ikkje kome ut.
Å være uten han for alltid kan jeg ikke forberede meg på. Det er en umulig tanke. Og likevel finnes den her.
Vi er mange som snakker om himmelen. Men få kan forstå evigheten.
Hvis du ser livet under ett, er mesteparten av oppførselen vår annenrangs. Vi er blinde for det gode noen står klar til å gi oss. Vi lytter halvveis når noen forteller noe de har grudd seg for å si. Døden sender ikke brev med tre ukers varsel. Den kommer når du eter bringebærdrops. Når du skal ut og slå gresset.
You may not like him, minister. But you got to admit, Dumbledores got style.
Personen du elsker er 72,8% vann og det har ikke regnet på flere uker.