Jeg tenker fortsatt på kjefting, på harde stemmer og slitne ansikter, tenker på at man som et lite menneske ikke skjønner hvorfor de store menneskene er så sinte når de blir slitne, på mammaer som står over barna som ikke vil sove og snakker først hardt, så mjukt, så stille, så gråtkvalt, kan du ikke bare sove litt, mamma må få sove hun også, hva er det som er galt, er du for varm, for kald, har du vondt i magen, i hodet, i kroppen, er du sulten fortsatt, selv om du har spist nettopp, er du altfor mett, er du trøtt, jeg er trøtt, jeg har bare vært trøtt de siste seks månedene, ingen andre følelser har plass i meg nå som jeg er så trøtt, bare irritasjon og fortvilelse i forlengelse av trøttheten, og så, når barnet sover, en uendelig lettelse og en evig dårlig samvittighet for at man heller ikke denne gangen klarte å la være å la litt av frustrasjonen slippe ut gjennom kroppen, gjennom orda, gjennom armer og bein og den utslitte kroppen, mens barnet sover og ikke husker noe av dette, ei heller forstår hvorfor det gråter og ikke sover.

Man kan ikke overtale noen til å elske deg.

Jeg har ikke stått utenfor en oppgang midt på natta og bedt om å bli sluppet inn, jeg har ikke lagt igjen utallige beskjeder på en allerede full svarer, jeg har ikke ringt eksen min i fylla og snøvlende spurt om vi ikke skal prøve igjen. Jeg har ikke mast eller trygla eller kjefta, jeg har forsont meg med utfallet.

Jeg har aldri vært typen til å prøve på nytt. Når noe er slutt, så er det slutt. Hvis det var meninga at det skulle vare, så ville det vart.

Høsten, vinteren, våren og sommeren. Dagen og natta. Hele menneskets historie skal forsvinne, gresset skal visne, snøen skal smelte, regnet fordampe, asfalten smuldre opp, havene tørke inn eller flomme over, alle skal vi forvitre, fordunste, forulykke. Universet ekspanderer i det uendelige og vil en dag rives i stykker, kanskje har det allerede skjedd, og vi er bare minner av et allerede ødelagt univers, et stort smell og et uendelig ingenting. Alle de dumme tinga du har sagt på byen vil være glemt, alle de dumme tinga som har skjedd vil være borte, du vil glemme alt og alle. Alle som har gjort deg vondt vil dø, men det vil også alle du har elska.

Jeg veit ikke hva jeg selv føler halvparten av tida, så hvordan kan jeg forventes å vite eller forstå hva han føler?

Hvorfor skuffer vi den vi elsker? Fordi vi skuffer oss selv også, hele tida, fordi vi forandrer oss, fordi vi plutselig vil andre ting, fordi vi plutselig forventer oss andre ting, fordi vår side av saken ikke er deres side av saken, fordi vi føler, fordi vi snakker forbi hverandre, misforstå, tolker alt i verste mening, blir så lei oss at vi blir sinte, og så sinte at vi blir lei oss.

Akkurat som at jeg en gang var redd for å få meg kjæreste fordi jeg trodde jeg måtte gi opp meg selv og store deler av livet mitt, så er jeg også redd for å få barn fordi jeg da må gi opp resten.

Det føles som vi lekte Vi skal aldri ha barn-leken, men at alle andre som lekte visste at det var nettopp det: en lek, og at de snart skulle bli mammaer og pappaer, mens jeg blir stående igjen aleine som den ene som faktisk ikke får barn. Jeg trodde vi var mange. Jeg trodde vi var enige. Jeg trodde vi mente det vi sa. Jeg visste ikke at dere bare lekte. Tøffa dere.

Jeg visste jeg ikke ville ha barn. Ikke med ham, ikke med noen, spesielt ikke med meg selv.

Jeg har venta hele livet på at jeg skal endre mening, på at jeg skal våkne en dag og være en annen enn jeg var dagen før og året før og som barn, tenåring og ung voksen. Jeg har venta på at jeg skal ville det samme som dere andre. Men jeg vil ikke. Det er like naturlig for meg som det er naturlig for de av vennene mine som har ønska seg barn hele livet. Det de har visst fra de var små, har jeg også følt, bare motsatt.

Jeg sto stille bak han og så på, beundret den maskuline silhuetten av kroppen foran flammene. Det så ut som han også brant. Håret så rødt ut i lyset fra peisen. Han var egentlig blond. Jeg fikk lyst til å dytte han inn. Det var bare en tanke jeg fikk. Se flammene smelte huden og spise opp håret.

Jeg fikk brev om for mye fravær, adressert til meg. Jeg fikk brev om nedsatt ordenskarakter, også til meg. Jeg fikk brev om at jeg ikke ville bli vurdert i norsk, grunnet manglende arbeid, adressert til meg.

Naturlig er et relativt begrep.

Kanskje er det sånn det skal ende, tenkte hun. De to som hadde lovet hverandre alt, de som hadde fått til så mye sammen, de skulle ikke orke, ikke ville, ikke gidde å snakke sammen lenger. Den ene skulle prøve, så den andre, begge skulle være like utilgjengelige og umulige om hverandre, de skulle ikke ta på kroppene til hverandre lenger uten å føle seg avvist, bli krenket og krangle og gi opp, ikke kysse lenger, ikke når barnet var der, i alle fall, og barnet var der hele tiden.

Nytelsen er der, men den har kanter av smerte.

Det var mørkt utenfor, men inni henne sto lyskasterne på døgnet rundt.

Han fryktet ikke døden, han fryktet livet.

Han visste ikke annet om året som ville komme, enn at det var det siste. Siste gang juli, siste gang august og høst, vinter og vår, siste uke, og de siste dagene, som en nedtelling og intensivering av dagen som var i dag.

Jeg ville dø den gode døden. Ikke den som kommer uventet eller som en ulykke, eller en sykdom, ikke den døden man skyver bort og fornekter, men den døden man går i møte, og som man velger. Jeg ville dø mens han ennå hadde livskraft og var åndsfrisk, han ville gjerne dø en dag han var tilfreds og hadde det godt.