(01.30)

deaktiverer facebook-profilen min og glemmer at jeg finnes

Jeg sier jeg ikke veit om du er glad i meg.
Du sier du trodde det lyste.

Jeg heller salt i oppvaskmaskinen.
Du spør hvorfor jeg gjør det.
Skal man ikke det da, sier jeg.
Jeg sier at bruksanvisninga sier at man skal det
når maskinen viser et sånt tegn.

Jeg sier min favorittcola er pepsi max.
Så first price. Så kanskje cola zero.
Jeg sier at før var favoritten tab.
Men en dag fikk den svovelsmak.
Du sier din favoritt er first price cola.
Så kommer alle de andre på delt andreplass.

Jeg sier du gjør meg til et dårligere menneske.
Jeg sier jeg har slutta å tenke noe særlig på andre.
Jeg sier jeg har slutta å ha dårlig samvittighet.
Du sier huff.
Jeg sier det var en kjærlighetserklæring.

Du sier at du er stygg nå.
Jeg sier jeg ikke forstår hvorfor du syns det.
Du sier du ikke brydde deg da du mista håret.
Jeg sier jeg ville forstått det bedre om du brydde deg om det.

Hvis jorda går under i morgen, så er jeg glad jeg var her med deg.

Jeg vil ikke at livet skal stå stille, og det skjer mye i livet mitt også, selv om jeg ikke har født et nytt menneske. Det står aldri stille, verken i hodet eller hjertet eller i kroppen, jeg trenger ikke mer. Mitt beger renner over, jeg mangler ingenting.

Jeg går fordi jeg vil, fordi jeg ikke vil sitte der lenger, fordi jeg alltid har gjort det jeg vil, og det jeg vil er å ikke bli mor, det har det aldri vært og jeg tror ikke det vil være det i morgen heller.

Så klart ønsker jeg meg et godt liv med noen som er glad i meg og liker å være sammen med meg, og så klart ønsker jeg å være et godt menneske, jeg bare tror jeg er bedre uten barn enn jeg ville vært med.

ingen lærte meg
hvor jeg skulle gå
da du gikk fra meg
eller hva jeg skulle gjøre
for å få deg tilbake
det er sånt man må lære sjøl

Han forhindrer meg fra å legge sammen alle bitene som er kroppen, hverdagen.

Jeg gjør likevel et forsøk hver dag:
Legger små biter av meg selv i kalenderen og håper på en sammenheng.

Alle sparekontoene er tomme. Jeg er en dårlig investering. Jeg tærer på fettlagrene under huden. Jeg tærer på gamle relasjoner.

Da jeg var yngre, trodde jeg alltid at så fort du møtte en du elska, som elska deg tilbake, så var det gjort. Størst av alt er kjærligheten, og alt det der. Å elske noen er å velge dem, om og om igjen. Å få lov til å være sammen med den man elsker er å gi alt man kan og få alt de kan gi tilbake. Å få lov til å være sammen med den man elsker er å samarbeide, å enes om et felles mål, et felles liv.

Å få barn, å ha barn, er å kjenne på ytterpunktene i tilværelsen. Det er den beste tida og den verste tida. Du er mer sliten enn du noensinne har vært før, enn du noensinne trodde du kunne være. Og du elsker høyere enn du noensinne har elska noen før, enn du noensinne trodde du kunne. Å få barn er å godta ytterpunktene, å ville la seg strekkes, til bristepunktet, i begge ender. Å ikke få barn, er å velge noe annet. Men jeg har mine egne ytterpunkter - i mitt vanlige liv. Jeg vil være her.

Du kommer til å bli en fantastisk mor. Du er skapt for det, det sitter i oss, koda inn i genene. Jeg er ikke redd for å miste kroppen min, den kommer tilbake, ikke akkurat som før, men en annen versjon av den. Kiloene forsvinner igjen, organene skal finne tilbake til riktig plass etter å ha blitt dytta oppunder ribbeina for å gjøre plass til barnet. Kroppene våre skal reparere seg selv, alle cellene skal samarbeide på vegne av deg, inni deg. Jeg er ikke redd for det, det er ikke forfengelighet som gjør at jeg ikke vil ha et barn. Det er redselen for å miste meg selv, for å miste hodet, ikke kroppen.

Jeg er den eneste igjen som ikke har fått barn. Jeg tenker ikke på det før noen nevner det, men de nevner det hele tida. Hele jævla tida.

Jeg har ingen planer. Ingen som venter på meg, ingenting å gjøre, ingenting som haster.

Jeg blir liggende i senga i to dager, men jeg blir ikke dårlig, ikke på ordentlig, jeg klarer bare ikke stå opp.

Jeg legger meg bakover i gresset, tenker på de hundrevis av andre mennesker som bor i gården, familier og barn, single mennesker, noen eldre, noen yngre enn meg, noen ensomme, noen lykkelige, alle vinduene står på gløtt inn til hverandres liv, der vi alle bare prøver å bli ordentlige mennesker, lære oss hvordan verden fungerer.