Mens det er åpenbart hvorfor en kunne være interessert i å få en proustsk holdning til livet, ville ikke noe vettugt menneske ønske å leve et liv som Prousts

I zenlitteraturen er det mange historier om folk som har fått viktige innsikter mens de feier gulvet eller vasker opp.

Hva er en dikter? Et ulykkelig menneske som gjemmer dype kvaler i sitt hjerte, men hvis lepper er dannet slik at idet sukket og skriket strømmer ut over dem, lyder de som en skjønn musikk.

Konsensusen rundt Min kamp 1 er et symptom på manglende kritisk vilje. Vi har gode anmeldere i Norge. Derfor er det beklemmende når kritikk høres ut som om den er skrevet så og si knelende ved en alterring; når den forlater sitt rasjonelle domene og glir over i bekjennelse og lovsang.

(...) Jeg har også tenkt at Min kamp er en mytologisering av hverdagslivet. Som Ulysses av James Joyce viser at leseren, i likhet med Leopold Bloom, på en helt vanlig dag gjennomlever et epos på linje med Odyssevs', viser Min kamp at leseren, på samme måte som Karl Ove, i sitt liv lever ut Faust-myten, kjemper for å nå innsikt og sannhet. Og hvis det blir krevet, er kanskje noen hver villig til å pantsette sin sjel til djevelen. Ikke minst det intense eksistensielle alvor som dirrer under hele fortellingen, må ha bidratt til å skape mange engasjerte lesere.

Men allerede den gang, som liten gutt, forstod jeg meget klart at den utenommenneskelige natur er fundamentalt språkløs, noe som i mine øyne nettopp utgjør dens uhygge.

Vi har til nå omtalt de nye stedene vi finner på nettet, som virtuelle, eller kunstige, men det Calvino gjør i sin roman [Usynlige byer], er å vise at det virtuelle er like virkelig som alt annet vi kaller virkelig. Disse byene er ikke en annen verden, de er den samme verdenen som vi beveger oss rundt i ellers, de er en utvidelse av verden.
(...)
Til sjuende og sist medfører dette en oppvurdering av all fiksjon, inkludert Italo Calvinos Usynlige byer: En roman åpner ikke for en annen verden. En roman åpner for mer verden.

(...) og en forfatters bud nr. én er å krige mot klisjeene.

Er den såkalt psykologisk realistiske roman bare ønsketenkning, ren fantasi? For hvis darwinismen har rett, burde det å skrive realistisk, slik livet er, være å la slumptreffene få den rolle de faktisk har. At ting kan skje uten at det får konsekvenser. At episoder får være usammenhengende og uforløste. At man viser det uoverskuelige kaos. (...) Er altså det vi til nå har kalt realisme, egentlig romatikk?

Gretne mennesker, sier jeg til henne, er de eneste jeg er villig til å feste noen lit til. Og videre: grettenheten er den ene gjenværende form for redelighet. Enkelte mennesker er så glade og tilfredse at man nærmest må ta det for gitt at de går og bærer på en grufull hemmelighet. Kjøpmannen nede på hjørnet her er en slik type. En riktig luguber en, som alltid går rundt og smiler, som alltid virker strålende fornøyd og opplagt og som heller aldri sjenerer seg for å vise det...det er som han skryter hver gang han smiler. Det foruroligende er i hvert fall, etter min mening, nettop dét, at han alltid er det. Alltid munter, alltid vennligheten selv, alltid pratsom og hjelpsom og blid som en sol. I løpet av de hundre (er det hundre?) årene vi har bodd her, og han har holdt til der, har han vært i konstant perlehumør. Selv etter at han mistet alle fingrene på den ene hånden i en ulykke for noen år siden var han like blid. Jeg merker at jeg er blitt uhyre mistenksom overfor ham. At jeg rett og slett ikke har noen særlig høye tanker om ham. At jeg går og lurer på hva for noe unevnelig noe som ligger og slumrer, klar for blomstring, i hans myke, glatte trekk, som gir oppsynet hans et merkelig ungdommelig skjær, og dét på tross av alle rynkene som forteller en annen historie, om utalige års slit og utrettelige innsats for den latterlige lille virksomheten på hjørnet der. Jeg sier det: jeg ville ikke våge å plassere det minste grann av tillit i ham. Smilet hans får meg til å tenke på et knivblad som er blitt omhyggelig vasket etter ugjerningen.

Gro Jørstad Nilsen treffer spikeren på hodet når hun fastslår at det er "utallige beskrivelser av damer blottet for personlighetstrekk. Det som varierer mellom dem er stort sett øyenfargen, frisyren og alderen - samt hvorvidt de er forelsket i Knausgård eller ei."

Det eneste som redder meg fra monotonien, er disse korte korte betraktningene jeg skriver om den.

Jeg har sett disse myrene tusen ganger, men de er som nye hver gang. Kanskje er det ikke riktig å kalle dem fredelige og fordragelige. Jeg kunne like gjerne ha kalt dem grusomme og meningsløse. De er alt dette og mer til, men det virkelige ved dem overtrumfer alle omtrentlige begreper

Jeg ventet på ingenting. Og ingenting kom. En dyp is snek seg inn i hjertet. Jeg kjente hvordan den fant seg til rette og bedøvet klaffene og stilnet vinden som blåste inne i kroppen min, hørte den gå løs på knoklene og puste taushet inn i de skjøre hulrommene, alt som var knust. I det øyeblikket opplevde hjertet mitt kuldens fred.

For hvilken annen mening kan vel menneskenes liv ha, enn den: å fullbyrde det naturen synes å ha satt oss til, leve vårt liv med den, dyrke den, dyrke den med hånd og med ånd, finne vår næring og vår mening hos den, og i lyst og smerte lydig føre vår - dens slekt vdere, ta ydmykt imot de gaver og de gleder den har skjenket oss og leve i fortrolighet med den visshet om at vi engang skal vende tilbake til den - at vi snart igjen skal bli til jord og hviskende gress, at vi snart igjen skal ned i dvalen og drømmen efter de korte, hektiske våkestunder som vårt bevisste, tenkende menneskeliv er! Ja hvilken annen mening kan våre liv ha, spør Hamsun, og hvortil da denne forrykte omvei om den kunstige kultur, by-kulturen, stenkulturen, jern og betong og blikkenslagerkulturen, hodekulturen - hvortil denne flukt fra det naturlige og nødvendige til det kunstige og unødvendige, denne hårreisende villfarelse inn i alt det naturstridige og heslige, hele denne innbitte krig mot virkeligheten, mot menneskets sanne vilkår?

Gjennom hele det mangfoldige verk går denne røde livstråd, hans navlestreng til virkeligheten - tråden kan være mere eller mindre skjult, dikteren har dog så mange ærender til menneskenes sære verden, men den er der til siste slutt. Gripende kommer dette livselementet i Knut Hamsuns diktning - og man kan jo vanskelig tvile på at det også måtte være livselementet i hans menneskelige tilværelse - gripende og uforglemmelig kommer det frem i hans siste bok "På gjengrodde stier". I denne ufattelig ensomme boken, - hva er det levende , om jeg må si: det sosiale element i den? - Det er det forhold til naturen jeg har skildret, den stille samtalen med naturen. Menneskene omkring ham, de er forundelig langt borte, de interesserer ham nok, men de engasjerer ham ikke dypt, de interesserer ham som iaktagelsesobjekter over en forunderlig avstand. Men husker De fra denne siste boken den lille granen i nabohuset til Gamlehjemmet, hvordan den gamle dikter oppførte seg med den? Det er en ekte liten Hamsunsk kjærlighetshistorie, med dens skjelmerier og underfundigheter - og i hele boken er den historien om det mest intimt personlige forhold til noe annet vesen, denne historien om grantreet

Kan man sammenligne abstrakt filosofi med det å være ekstremt interessert i hvordan for eksempel en bilmotor er bygd opp? De fleste av oss nøyer oss med å kjøre bilen, men så fins det dem som kanskje ikke kjører selv, men som ustanselig åpner panseret og aldri får nok av å spekulere i hvordan motoren egentlig fungerer, eller om det overhodet er noen motor der.
(Erlend Loe)

Jeg ser på filosofi litt på samme måte som jeg ser på medisin. Det er på en måte kun interessant hvis jeg kan bruke det til noe og hvis det kan hjelpe meg.
(-Erlend Loe)

Vær deg selv, ikke imiter noen. Din egen rikdom kan du når som helst vise frem. Den bare øker og øker gjennom et langt livs pleie. Men talentet du har lånt av andre er midlertidig, og bare halvveis ditt eget...Gjør det du har fått som din oppgave, så vil du hverken håpe alt for mye eller våge alt for mye.

(sitat, Ralph Waldo Emerson)

I Norges Røde Kors Legebok sies det om multipel-sklerose (Bind II, p. 855): "Dypere grad av intelligenssvekkelse forekommer praktisk talt aldri, men" (!) "pasienten har en optimistisk innstilling, ofte preget av godt humør som ikke står i noe forhold til sykdommens alvorlige karakter. Dette er naturligvis gunstig ikke bare for pasienten, men for dem som har med ham å gjøre." - Det undrer med andre ord legene at en person kan bli så tilsynelatende upåvirket av sin alvorlige situasjon til tross for at han ikke viser noen tegn på "dypere intelligenssvekkelse". Men nu gjelder det jo oss alle at vi befinner oss i en bokstavelig talt dødsens alvorlig situasjon. Hvorledes greier vi å trives så inderlig vel som vi vanligvis gjør?