A Christmas frost had come at midsummer; a white December storm had whirled over June; ice glazed the ripe apples, drifts crushed the blowing roses; on hayfield and cornfield lay a frozen shroud: lanes which last night blushed full of flowers, today were pathless with untrodden snow; and the woods, which twelve hours since waved leafy and fragrant as groves between the tropics, now spread, waste, wild and white as pine-forests in wintry Norway.

Kos er: Å våkne en iskald vintermorgen, kjenne kulden i rommet mot ansiktet. Og så snu seg inn mot vegggen og pakke dynen ekstra godt omkring seg. Krølle seg sammen som en katt. Pare drømmebilder med bildene fra den virkelige verden, den utgaven av verden som ennå befinner seg på betryggende avstand. Sveve og synke under den varme dundynen. Kjenne lukten av seg selv. Det er kos det! Da er det at mor kommer. Med stemmen sin og de kalde hendene. Hender som resten av døgnet er så varme og bløte; nå er de plutselig som klørne på et stivfrossent fortidsuhyre. Og stemmen hennes, den kjære stemmen hennes: Et flatt skrik fra Kambrium Silur.

En god latter forlenger livet. Og denne var av en slik karakter at det nok kunne bli snakk om evig liv.

Jeg var selv en ihuget motstander av alle former for porno. Jeg hadde til og med vurdert å søke mannlig medlemskap i Kvinnegruppa Ottar. Flere ganger.

Jeg likte henne. Hun hadde ikke funnet opp verken kruttet eller noe annet, men hun lot sannelig ikke som det heller. Her var det enkle forhold, og god plass mellom de lyse innfallene.

Jeg tror jeg kan lese litt inn i de menneskers som omgir meg; kanskje er det ikke så. Å når jeg har mine gode dager da forekommer det meg at jeg skimter langt inn i andres sjele, skjønt jeg ikke er noe videre godt hode.

Og ennu må jeg sitte her og skamme meg ihjel
og skue mine feil og atter feil.
Men det onde og det skjønne skal gå holmgang i min sjel.
Og det onde får sin bane
mens det skjønnes skjønne bane
viser leden hvor jeg stevner, - hvor jeg vender mine seil.

Selv i dag, etter alle disse årene, gir disse erindringene meg en følelse av at dette var altfor ubehagelig. Jeg husker nok også meget annet som var ubehagelig og vondt. Men...skulle jeg ikke heller slutte mine "opptegnelser" nå? - Jeg tror det var galt av meg at jeg overhodet begynte å skrive dem. I allfall har jeg skammet meg hele tiden mens jeg har skrevet denne "novellen". Derfor er dette arbeide ikke så meget litteratur som bekjennelse for å straffe meg selv.

Pressen endevendte Beards liv som om det var en papirkurv. Det var bare å riste et par ganger, så kom all slags halvglemt søppel til syne.

I fjor midt på sommeren ble en liten norsk kystby skueplass for noen høyst usedvanlige begivenheter. Det dukket opp en fremmed i byen, en viss Nagel, en merkelig og eiendommelig sjarlatan som gjorde en masse påfallende ting og som forsvant igjen like så plutselig som han var kommet. Denne mann fikk endog besøk av en ung og hemmelighetsfull dame som kom i gud hvet hvilket ærend og ikke torde være på stedet i mere enn i et par timer før hun reiste sin vei. Men alt dette er ikke begynnelsen...

LÄR DIG TIGA

Var jordens natt är full av ont.
Hjärta, lär dig att tiga.
De hårda själar, hårda sköldar
spegla ljus från stjärnornas hem.

Din klagan gör dig mera svag.
Hjärta, lär dig att tiga.
Blott tystnad helar, tystnad härdar,
orört kysk och skuldlöst sann.

Du söker kvalets heta liv!
Hjärta, lär dig att tiga.
Av sår och feber stärkes ingen.
Ljus som stål är hmmelens borg.

Den virkelige oppdagelsesreise går ikke ut på å lete etter nye land, men å se med nye øyne

-Marcel Proust-

OSÅRBAR

Osårbar, osårbar
är den som fattar ursprungsordet:
Det finns inte lycka och olycka.
Det finns bara liv och död.

Och när du har lärt det och slutat jaga vinden
och när du har lärt det och slutat skrämmas av blåsten
så kom tilbaka och lär mig ännu en gång:
Det finns inte lycka och olycka.
Det finns bara liv och död.

Jag började stava, när min vilja föddes,
och slutar stava, när min vilja har upphört.
Ursprungsordens hemlighet
förvärvar vi intill döden

-Karin Boye-

En nat i længst forsvunde tider vaaknet mennesket og saa sig selv. Han saa at han var naken under kosmos, hjemløs i sit eget legeme. Alting opløste sig for hans prøvende tanke, under over under, rædsel over rædsel sprang ut i hans sind.

Våre veier krysset hverandre. Vi vekslet noen ord, og da skjedde det noe jeg ikke vil prøve å beskrive, siden jeg ikke er poet. La meg nøye meg med å si at Eros gjorde sin entré. Etter det var jeg ikk den samme."

Jeg lyttet til hjerteslagene mine. Jeg kunne ikke forestille meg at denne bankende lyden som så lenge hadde fulgt meg, noen gang skulle opphøre.

Kjærligheten er Guds første ord, den første tanke som seilte gjennem hans hjærne.
Da han sa:
Bliv lys! blev det kjærlighet.
Og alt han hadde skapt var såre godt og han vilde intet ha ugjort igjen derav.
Og kjærligheten blev verdens ophav og verdens hersker; men alle dens veier er fulde av blomster og blod, blomster og blod.

En av mitt livs store tragedier er at jeg allerede har lest Pickwick-klubben. (Jeg kan aldri lese den om igjen.)

Det er ellers mest politiet jeg omgåes nu om dagen, jeg er jo fange, vet De, landsforræder

Hvordan vet et vannmolekyl at det skal glemme alle andre molekyler det har sett før? Hvordan vet det at det skal behandle blåmerket mitt med et minne om arnika og ikke et minne om avføringen til Isaac Asimov? Jeg skrev dette i avisen en gang, og en homeopat klaget til pressens faglige utvalg. Det handler ikke om fortynning, sa han: Det handler om sukkusjonen. Du må dunke vannflasken hardt ti ganger mot en overflate av lær og hestehår, for det er det som får vannet til å huske et molekyl. Siden jeg ikke nevnte dette, forklarte han, hadde jeg med vilje fått homeopater til å høres dumme ut.