He´d liked the job, but he missed New York every single day he was out there. Portland was a good place, it had a lot to offer, but it wasn´t New York, and that was the thing about New York - if you loved it, if it worked for you, it ruined you for any place else in the world.

Lawrence Block, "Small Town" (2003)

Man har fryktet at forskerne i ren entusiasme uforvarende skal kunne skape et svart hull, eller til og med noe man kaller "fremmede kvarker", som teoretisk sett kunne interagere med andre subatomiske partikler og spre seg ukontrollert. Hvis du leser dette, så har det ikke skjedd.

Han fikk en nesten uimotståelig trang til å strekke ut armene og svinge seg svimmel over åssidene; det var bare tanken på Julie Andrews som forhindret ham i det.

Jeg hadde aldri sett noe som lignet på New York, og i alt det nye lå løftene om min fremtid: Et liv spekket med alle de erfaringene jeg higet etter å gjøre - innen kjærlighet, storbyliv, intellektualitet. Når jeg tenker tilbake på den tiden, tror jeg det var måten jeg definerte mine "store forventninger" på som reddet meg fra skuffelser. Jeg nærte helt ærlig talt ingen konvensjonelle tanker om å finne trygghet eller lykke. Selv når jeg var "lykkelig" på dette stadiet i mitt liv, var det ikke fordi jeg forventet det. Slikt hørte til hos mindre romantiske personer enn jeg. Jeg forventet ikke å bli rik, mett eller likt av alle. Jeg ville leve dypt og helt ut, forsyne meg av alt byen måtte ha å by meg, og selv om dette skulle påføre meg en og annen følelsesmesige rystelse, kanskje til og med sjokk, hvis det skulle innebære dårlige, og kanskje bare sjeldne måltider, hvis det skulle bety en seig strøm av fæle jobber, så la det skje.

Og det var så naturlig å krysse gaten, gå opp trappen til broens smale bånd og gå bort til La Maga, som smilte et smil uten overraskelse, like overbevist som jeg om at tilfeldige møter var det minst tilfeldige i våre liv, og at de menneskene som avtaler tid og sted er de samme som trenger linjerte ark når de skriver eller som klemmer nederst på tannpastatuben.

Skulle han leve bare for å eksistere? Men han hadde jo alt tidligere tusener av ganger vært rede til å ofre sitt liv for en idé, for et håp, ja til og med for en fantasiforestilling. Ene og alene å eksistere hadde aldri vært nok for ham, han hadde alltid traktet efter noe som var større. Kanskje var det også av den grunn, og på den grunn av den elementære styrke i hans ønsker, at han så på seg selv som et menneske som kunne tillate seg mer enn andre mennesker.

Ethvert kaos var berettiget hvis det pekte ut over seg selv, kanskje kunne man gjennom galskapen nå en fornuft som ikke var den fornuften hvis brist er galskap.

Horst og Evelyn er i førtiårene. Han i dongeri og med barsk tredagersstubb av det slaget jeg ikke får noe klem på. Hun i shorts og en nett liten rød topp som lar oss forstå at de to barna nok har fått melken på flaske.

Eigentleg er treningsmotivasjonen influert av at eg såg Max Manus på kino, og gjekk ut av salen med ei kjensle av skam over å ikkje vere krigshelt. Eg tenkte at eit minstekrav eg bør stille til meg sjølv, er å vere i såpass god form at eg kan ta på meg å utføre ein velretta sabotasjeaksjon når situasjonen krev det, og flykte på ski i nokre dagar etterpå.

"ill let you commit misdemeaneours; let me commit crimes and ruin the poor" is that plain enough language for you? do you know what he calls a deal? he buys up vacant lots in his own name, then he has men of straw build houses on them. These men strike deals for the buildings with contractors, paying the latter in long-dated bills of exchange.

Å sove, å være langt borte uten å vite det, å ligge utstrakt og glemme sin egen kropp; å eie ubevissthetens frihet, å ha et tilfluktssted ved et enslig, stille vann mellom trærnes bladverk i den vidstrakte skogen.

Øyeblikket

Dét var ditt beste og eneste dikt,
det som du aldri skrev,
men som plutselig var i deg selv
en dag da du gikk og drev -

Hva var det som kom?
Hva var det som vokste og ble til en flom?
En svale i luften? Et minne om fryd?
En regndråpes lyd?

Det var ikke ord,
men bare et brus gjennom nerver og blod.
Et svimmelt sekund som du ikke forstod,
var du ett med den hellige, evige jord.

Men prøvde du grådig å fange den inn
og holde den fast,
den glede som seilte igjennom ditt sinn,
det lynsnare kast
av en drøm, av en duft,
da var det det brast.
Da grep dine hender den tomme luft -.

Livet er fritt.
Det kan ikke temmes til vakre ord.
Du kan ikke gripe sekundenes kor
og gjøre dem om til sange -
Og øyeblikket er ikke ditt.
Du kan ikke ta det til fange!

André Bjerke

På begynnelsen av nittitallet trodde flertallet av alle norskinger, mange av regjeringsmedlemmene inkludert, at borgerkrigene i Europa primært var internt anliggender, nærmest små skrubbsår, som kom til å gro pent bare onkel FN skaffer donaldplaster.

Dette er den hyperreflektertes grunnsituasjon. Sannhet kan bare utsies som sarkasme. Det er dypt deprimerende.

"Det var svært menneskelig", sier vi om en handling som vi føler at vi bør fordømme, men i grunnen godt forstår. De to ordene "menneskelig" og "forståelig" er synonyme for oss. Det vi forstår er også menneskelig, og omvendt, og når vi gjentar det gamle romerske ordet om at "intet menneskelig er oss fremmed", mener vi det som en øvelse i toleranse og som en oppfordring til utvidelse av vår menneskekunnskap. De handlingene vi ikke kan forstå, kaller vi til gjengjeld umenneskelige, og antyder dermed at det onde er utenfor oss selv, og at vi i ondskapen ikke realiserer oss selv, men noe annet. Er det sannheten. Eller er det her vi tar så grunnleggende feil ?.

Mange mennesker tror at helter og heltinner er fryktløse, men det er ikke tilfelle. De blir redde, akkurat som alle andre, men de håndterer frykten bedre enn gjennomsnittet. Det er mot,og ikke fryktløshet, som gjør at de skiller seg ut som helter og heltinner. Når modige mennesker blir redde, stenger de ikke for flyten av pust for å blokkere fryktopplevelsen. De holder pusten åpen og flytende uansett hvor redde de er. Slike mennesker sies å ha et "løvehjerte" fordi de aksepterer de intense følelsene som frykt skaper i brystet og hjertet. De bruker energiene fra frykten som en mektig alliert.

"Noen kaller på meg, jeg hører det -
Men det er ikke sant, bare innbilning. Jeg vil være interessant for meg selv. Det er en forsømmelse av meg at jeg ikke har dreiet psykiatrikerne denne lille knappen før, så ville jeg ha fått et fint navn på den. Jeg sitter her frisk og sunn og jukser meg selv med vilje. Det må minst være schizofreni.
At noen skulle kalle på meg er den rene ablegøy, og at jeg finner det på til meg selv er et stivt stykke, jeg ville ikke ha tålt det av noen annen. Ingen har kalt på meg, men jeg later så.

('På gjengrodde stier')

Jeg snakker ikke engang med meg selv nu, av mangel på uvane.

('På gjengrodde stier')

I denne verden blomstret deres korte, lengselsfylte liv, i den følte de seg trygge og hjemmekjente. De elsket et glass champagne eller en riktig god rett i hotellgrillen like høyt som vi på vår side kunne elske en komponist eller en dikter. Når de hørte en ny dansemelodi eller en jazzsangers sentimentale og søtladne lokketoner, kunne de rives med av en begeistring, en henførelse og en rørelse like sterk som noe vi kunne føle for Nietzsche eller Hamsun.

• Vi må skille mellom det filosofiske spørsmålet om det finnes en Gud og individets forhold til det samme spørsmålet. Overfor sånne spørsmål står hvert eneste menneske helt alene. Slike viktige spørsmål kan vi dessuten bare nærme oss ved tro.