Engang var det noen skøyere som ville stikke ham med kniv midt i ansiktet for å prøve ham, men da spratt han iværet som en trollmann og skrek. Hahaha, sa de, du er jo ikke blind, din tamp! Joggu er jeg blind, sa han, men jeg skimter det som er blankt. Men kniven er jo ikke blank, sa de. Nei der hører du hvor blind jeg er! svarte han.

Jeg er fuld av sælsom taknemmlighet, alt indlater sig med mig, blander sig med mig, jeg elsker alt. Jeg tar opp en tørkvist og holder den i hånden og ser på den mens jeg sitter der og tænker på mine ting, kvisten er næsten rotten, dens fattige bark gjør indtryk på mig, en medynk vandrer gjennem mit hjærte. Og når jeg reiser mig og går, kaster jeg ikke kvisten langt bort, men lægger den ned og står og synes om den, tilslut ser jeg på den en siste gang med våte øine før jeg efterlater den der.

Kultiverte mennesker går heller sin egen vei og bryr seg ikke om hele tiden å søke støtte hos andre eller rettferdiggjøre seg for verden.

The more solitary, the more friendless, the more unsustained I am, the more I will respect myself.(...)Laws and principles are not for the times when there is no temptation: they are for such moments as this, when body and soul rise in mutiny against their rigour; stringent are they;inviolate they shall be

Vandraren er fri frå alt ansvar og alle plikter, ifølgje Rousseau, men smila i reisereprtasjane i notidige helgemagasin har stivna. Dei verkelege nomadane i landet vårt: samar, fantar, splintar, taterar, vart avnomadiserte og normaliserte av stat og misjon. Språk og klede måtte dei leggja frå seg. Nokre gjenstridige vart steriliserte, og politikk vart ironi: Vandraren vart hylla i litteraturen og hundsa i verda.

"Hva betyr optimisme?" spurte Cacambo. "Å," svarte Candide, "det er enslags vanvittig mani som består i å mene at alt er bare bra når alt faktisk er skitt."

Jeg elsker tre ting, sier jeg så. Jeg elsker en kjærlighetsdrøm jeg hadde en gang, jeg elsker dig, og jeg elsker denne plet jord. Og hvad elsker du mest? - Drømmen

Ikke lev som om du skulle dø i morgen.

De fleste som skal henrettes i morgen, bestiller hamburger og milkshake til middag.

Jeg bega meg til skogene fordi jeg ønsket å leve et liv i frihet og ettertanke, for å bli konfrontert med livets essensielle kjensgjerninger og se om jeg ikke kunne lære hva det hadde å lære meg, så jeg ikke ved livets slutt skulle oppdage at jeg egentlig ikke hadde vært i live. Jeg ønsket ikke å leve et halvdødt liv - livet er altfor dyrebart til det. Heller ikke ønsket jeg å dyrke resignasjonen før det var tvingende nødvendig. Jeg ville leve dypt og helt og suge all marg ut av livet, leve frimodig og enkelt ved å jage alt det som ikke var liv, på flukt, ved å skjære en bred skåre og la ljåen gå så dypt som mulig - og trenge livet opp i et hjørne og redusere det til dets mest nakne form.

Mennesker som ikke aksepterer sine egne onde sider, men i stedet projiserer dem på omverdenen, kan bli de aller mest ondskapsfulle. Fienden plasseres utenfor dem selv og kan da angripes med en intensitet som bare et selvhat kan gi opphav til.

Nå vet jeg at som leser må man ha tillit til forfatterne, til dikterne. De vet hvordan de skal gå frem for å rykke oss opp fra vårt vanlige liv og sende oss gyngende over i en annen verden vi ikke engang ante eksisterte. Det er det talentfulle forfattere gjør.

Det bästa som vi äga, det kan man inte giva, det kan man inte säga och inte heller skriva