Nei, no vil eg ha ordet. Høyr her. Eg kjenner deg jo eigentleg ikkje. I dag er femte gongen eg ser deg, medrekna dei to gongene i, kva var det? 1978? Så, alvorleg talt. Det finst sikkert mange mørke, djupt ubehagelege sider ved deg som eg ikkje kjenner til. Du er bitter og inneslutta. Men det er eg og. Og, ja - eg skal ikkje akkurat påstå at eg elskar deg. Og om eg i det heile teke er disponert for å elske, er jo ei anna sak.
Ho så fort ned i glasset, så kikka ho opp på han igjen.
Men eg veit iallfall, kjære deg Georg, at heilt klart føretrekker deg framfor absolutt alle eg kjenner og nokon gang har kjent.

Eg er rasjonell og illusjonslaus i alt og eitt, trass all litteratur og erfaring, og det er mi største ulukke. Som eg saknar å vera oppslukt av noko.

Mitt fokus har alltid vore på det negative. Ein slik person som når nokon seier: Tenk så utruleg at dette finst! svarer: Tenk på alt som ikkje finst. Om funn etter vikingar, Pompeii, bevarte skrifter, alt me har etter Leonardo Da Vinci, tenker: Tenk på alt som ikke er bevart. Om evolusjonen, når folk seier: Heilt fantastisk at det er blitt slik! svarer: tenk på korleis det kunne ha vore. Akkurat slik er eg.

På tv viste dei bilete av ei romferje.
-Herregud, skal dei senda opp endå ei no? sa Kjersti.
-Viss det er nokon som verkeleg har meir enn nok med seg sjølv, så er det jorda, sa Georg.

The more certain you are of the answer or the outcome in advance, the more likely it is to have been done already - to be derivative - and the less anyone will care, including you. Anything certain has already been done.

Å være forelsket er å elske den andre for sitt eget godes skyld.

Hvis kjærligheten er savn, går dens logikk ut på å strebe stadig mer etter det den savner, etter det den savner mer og mer, etter det den savner absolutt, som er Det gode (som Det skjønne bare er et blendende uttrykk for), som transcendensen, som er Gud, og på å oppheve seg selv i det, endelig mett, endelig beroliget, endelig død og lykkelig! Er det fremdeles kjærlighet hvis den ikke savner noe? Jeg vet ikke. Platon ville kanskje si at i så fall er det bare skjønnhet igjen, slik Plotin sier at det bare er Den ene igjen, slik mystikerne sier at det bare er Gud igjen...Men hvis Gud ikke er kjærlighet, hva er da vitsen ved Gud? Og hva skulle Gud kunne savne?

Aristofanes forteller oss nøyaktig det vi vil tro om kjærligheten (dette er kjærligheten slik vi drømmer om den, kjærligheten som er tilfredsstilt og tilfredsstiller: den lykkelige lidenskap). Sokrates forteller derimot om kjærligheten slik den er, opptatt av savnet, det ufullstendige og elendige, og på den måten sender den oss ut i elendigheten eller religionen.

Og samtidig må vi elske kjærligheten? Ja visst, men vi elsker den jo (ettersom vi i det minste elsker å bli elsket). Moralen kan ikke utrette noen ting for den som ikke elsker den. Uten kjærlighet til kjærligheten er vi fortapt, og dette er kanskje den virkelige definisjonen av helvete, og da mener jeg fordømmelsen, fortapelsen her og nå. Vi må enten elske kjærligheten eller ikke elske noen ting, enten elske kjærligheten eller være fortapt. Hvilken tvang ville det ellers finnes? Hvilken moral? Hvilken etikk? Hva ville gjenstå av dydene våre uten kjærligheten? Og hva ville de være verd dersom vi ikke elsket dem?

Vi trenger bare moral i mangel på kjærlighet, la oss gjenta det; og det er derfor vi har et så sterkt behov for moral!

Kemp var iført noen svarte slacks og en møkkete gammel kofte, samt en sluknet sigarett - det siste som en slags advarsel til den friske luften om at det bare var på nåde og høyst midlertidig at den fikk slippe ned i lungene hennes.

Jeg kan bedyre at ingenting er mer nedslående for en som lever av fantasien, enn å bli overtrumfet av virkeligheten.

Har det noen mening å skrive romaner om emner som er behandlet i utallige versjoner fra før, oppdatere temaer? Det finnes mange måter å sno seg unna spørsmålet på. Bare i Norge kommer det ut over hundre forsøk hver høst. Hver bok er forutsigelig, men alle klarer i siste instans å motivere seg og rettferdiggjøre balsameringen av gamle lik.

Hovedpersonen myrder for å finne årsaken til at han myrder

Hvalsang. En intelligens så abstrakt at den er uforståelig for mennesker.

Men for all del, hvorfor skulle ikke en latinamerikaner få spise på en meksikansk restaurant i Oslo, hvorfor tvinge ham på Kaffistova?

Hvem var han? Hvordan kunne et menneske ha et så formløst fjes? Det var liksom bare brillene som holdt ansiktet oppe fra å forsvinne, som om brillene hang i løse luften og ansiktet bak gikk i ett med omgivelsene, som om mannen egentlig ikke eksisterte, som om....
Jeg ble nesten glad da jeg oppdaget at skikkelsen kastet skygge.

Langsomt gaar det opp for meg, du er lykkelig fordi du gaar.

Den lykke som kan oppstå når man ser nærmere på noe, sår sentralt i Prousts terapautiske konsept. Det viser i hvilken grad vår misnøye kan skyldes at vi ikke ser ordentlig på våre liv, snarere enn noen iboende mangel ved dem.

Man bruker jo undertiden uttrykket «dyrisk» grusomhet om mennesket;
men det er forferdelig urettferdig og krenkende for dyrene:
dyret kan aldri være så grusomt som mennesket, så artistisk, så kunstnerisk grusomt.