2011
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Australia er invadert av ei fremmed makt. Åtte ungdommer er de eneste som ikke er tatt til fange, og de må finne ut hva som ventes av dem, og hvordan de skal kunne tørre å gjennomføre det. I det denne boka er de bare fem, hva har skjedd med de andre tre?
Omtale fra forlaget
Hva er den største faren du kan tenke deg? Denne er større. Hva er den største utfordringen du kan tenke deg? Denne er tøffere. Hva frykter du mest av alt? Det får du snart vite. Hvem er viktigst å redde - deg selv, vennene dine, familien din eller landet ditt? Du kan bli nødt til å velge. Først var det ! morgen, da krigen kom. Så kom Når natten er mørkest. Og her er "Frosten, tredje dag". Australia er invadert av en fremmed makt. Åtte ungdommer har oppdaget at de er de eneste området hvor de bor, som ikke er tatt til fange. De må finne ut hva som ventes av dem, og samle mot til å gjennomføre det. Når "Frosten, tredje dag" begynner, er de fem. Hva har hendt med de andre? Dette er spennende saker. Endelig blir ungdomsbøkene til australske John Marsden oversatt til norsk. ... Spennende, intelligent og velskrevet action. Cathrine Krøger i Dagbladet om "I morgen, da krigen kom".. Jeg er storfornøyd med denne serien! I lys av de banale historiene og heltene som ofte bys oss i actionfilmer og -bøker, så er dette en meget troverdig, sannsynlig og realistisk fortelling. Bøkene "har alt", de er kloke, actionfylte, realistiske og empatiske. Det er spennende uten å være banalt, og det er etisk reflekterende i forhold til realistiske case. Morten Haugen i Adresseavisen etter å ha lest de to første bøkene i serien.
Forlag Jevelforl.
Utgivelsesår 2007
Format Innbundet
ISBN13 9788299096690
EAN 9788299096690
Serie I morgen-serien (3)
Genre Spenning
Omtalt sted Australia
Språk Bokmål
Sider 256
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Nå er det veldig lenge siden jeg leste Når natten er mørkest, og derfor husket jeg ikke så veldig mye. Det var litt irriterende fordi de stadig vekk hintet til ting som hadde skjedd før, men det gikk greit. Jeg begynte å huske ting etter hvert.
Boka er veldig spennende, og det er veldig interessant å se hvordan ungdom reagerer på en slik situasjon. Krig er ikke ønsket, men det er spennende å lese om.
Det er Ellie som forteller. John Marsden har faktisk utviklet en ny forteller måte, som kalles Ellie's voice. Jeg liker godt måten hun forteller på. Man lærer mye om henne, men dessverre ikke like mye om de andre. Jeg skulle gjerne lært mer om dem. Én ting som er litt dumt med at det boka er skrevet i jeg- form, er det at alt sees fra Ellies side. Hvis noen av de andre er et annet sted, vet ikke jeg som leser noe mer enn det Ellie gjør. I bøker hvor det er en allvitende forteller, kan man hoppe litt mellom hvem som er i fokus. Når det et jeg-forteller, kommer man i stedet mye tettere innpå hvem det nå er som er jeg. I denne boka er det Ellie.
I løpet av boka var det én ting jeg irriterte meg litt over. Det var at forlaget ikke hadde korrekturlest godt nok. Det var steder ord var skrevet litt feil, og det var steder det manglet komma. Det gjør at det blir litt slitsomt å lese. Dessverre!
Jeg er litt usikker på om jeg skal fortsette med serien eller ikke, men det er mest fordi jeg har så utrolig mange andre serier/bøker jeg vil lese. Hvis jeg finner neste bok på engelsk på biblioteket, skal jeg lese ferdig serien.
Dette innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Det er noe rart med sult. Den går i faser. Først er du så sulten at du tror du skal besvime. Magen er et eneste stort kjøleskap; lyset er på, døra er åpen, men det er tomt. Så går den fasen over, og det blir bedre. Du tenker ikke på langt nær så mye på mat, og tanken på mat gjør deg faktisk litt kvalm. Du kan holde det gående ganske lenge når du er på det stadiet.
Hadde jeg tilbrakt min siste ettermiddag med å prøve å huske teksten til "Bananer in pyjamas?"
“I remembered the poem Robyn had in her bedroom at Wirrawee, the one about the person saying how when she looked back along the beach she saw two sets of footprints, hers and God’s, except at the tough times, when there was only one set of footprints. And she says to God, “How come at the times when I most needed you, you weren’t there”? And God answers, “My child, I was there. Those footprints were mine; I made them when I carried you”. When I’d first read the poem I’d thought it was nice, but that was all. It was only now, when I needed it, that the poem became important to me. During the time I spent in the cell, that poem became about the most important possession I had.” (Chapter 23)
Bøker (ikke inkludert fagbøker/pensum) jeg leser i 2011 :-)