Tre mennesker går inn og ut av huset vårt, i tur og orden er et av dem alltid med meg når jeg henter og leverer Alexander. De er ikke mine armer og bein. Jeg har mine egne armer og bein. De er hjelpere, de hjelper meg. De plukker Alexander opp fra bakken og hjelper ham å sette seg på fanget mitt, de hjelper meg å trekke på ham parkdressen. Så går vi ut i verden sammen.

En diagnose er intim. Den er en fasit. Om den kommer etter år med uvisshet, kan den virke befriende. Den bekrefter at bekymringene ikke var unødige, at det var noe galt. Den beviser at din egen virkelighetsoppfatning er den riktige og at du er til å stole på. Den kan gi ro. Dersom diagnosen beskriver en progressiv tilstand, er den også en kilde til uro. Den skaper fremtidsbildet. Den er veikartet til stedet man ikke ønsker å besøke. Diagnosen har sitt eget gravitasjonsfelt. Den kan forme identitet, slik andre vektige begreper kan gjøre det. Det har den til felles med kjønn, med legning. Den som aldri er blitt diagnostisert, er fri uten å vite det

Det er det mishandlede barnets rasjonalisering av foreldrenes oppførsel - det må jo være meg det er noe galt med, de kan da ikke gjøre dette fordi de er slemme? Jeg må prøve hardere å bli likt.

Verden ser en kropp med spinkle armer, med bein som er låst i visse vinkler, verden ser en tynn kropp i en stor og tung rullestol. Jeg overrasker ved å reise meg opp, jeg sjokkerer ved å ta et skritt. Er ikke alle rullestolbrukere lamme fra livet og ned, hva slag mirakel er dette?

Når man skriver en roman om voksne, vet man nøyaktig når man skal slutte - det vil si ved bryllupet.

En kort stund hadde de et lite håp - ikke fordi de hadde noe å håpe på , men fordi det ligger i menneskets natur at man håper så lenge skuffelser og nederlag i livet ikke har fjernet alt som heter håp.

Vandrer, ta vare på drømmene dine. Ikke glem dem igjen langs veien. Og ikke la noen snakke dem bort fra deg. For de er det eneste du virkelig eier. Alt annet er lån.

Og jeg vet at mange med meg har måttet betale den samme prisen for å håndhilse på Døden. Vi kan ikke be om unnskyldning for at vi ser annerledes på dette med spøk og alvor og måler det etter en helt annen skala. Vi har ikke noe å be om unnskyldning for. Men vi ville så inderlig gjerne at det kan godtas og oppfattes at slik er det. At den elastiske, beskyttende masken som hverdagsmenneske gjemmer seg bak og gliser mot verden med, ble flerret av oss under audiensen. Og at det som blir dekket av masken og hos oss ligger ubeskyttet, er så uendelig sårbart at et ondsinnet ord, en aggressiv tone, en kritisk eller ironisk bemerkning, kan få oss til å skrike innvendig og kanskje reagere ubehersket utvendig. Vi beklager det, men Døden tok fra oss en forsvarsmekanisme.

Ved kjærlighetssorg tilrådet Sophie at man satte av minst én sørgemåned for hver år man hadde tilbragt sammen. For vennskap som gikk i stykker, skulle man sette av to måneder per vennskapsår. Og for hver person som ble borte for godt, for de døde, kan De rolig sette av hele livet. For de døde vi en gang har elsket, fortsetter vi å elske resten av livet. Savnet etter dem følger oss til vår sist dag.

Det var som om han hadde gått gjennom en dør i angsten og til sin overraskelse måtte fastslå for seg selv at det ikke ventet ham noen avgrunn på de andre siden av denne døren - bare nye dører, lyse korridorer og vennlige rom.

Angst forandrer kroppen din slik en dårlig billedhugger mishandler en perfekt stein, hørte Perdu Vijayas stemme inne i seg. Bare at du blir hugget til fra innsiden, og ingen ser hvor mange splinter og lag som blir slått av deg. Du blir stadig tynnere og mer ustabil innvendig, helt til selv den minste lille følelse er nok til å slå deg om kull. Én omfavnelse, og du tror du går i stykker og er fortapt.
Hvis Jordan en gang skulle få behov for et faderlig råd, ville Perdu si til ham: Lytt aldri til angsten! Angst gjør deg dum.

Hvis jeg kunne, hadde jeg blitt med.
Men hun kjøpte bare en billett.
En enveisbillett.
Uten meg.
Uten retur.
En ekte eventyrer tenker ikke på hjemturen.

Foran meg på gulvet står Hagbart ferdigpakket og klar for eventyr. Hadde den vært en hund, ville den logret vilt. løpt til døra og bjeffet utålmodig. Men den dagen jeg faktisk ser sekken gjøre det, skal jeg slutte å være så mye alene og søke profesjonell hjelp. Nå ser jeg bare blikket som sier "Hva i all verden venter du på?"

Dette vet jeg om savn:

• Det blir ikke lettere. Du bli bare (på en eller annen måte) vant til det.
• Du slutter aldri å savne de menneskene som går bort.
• Til å være noe som ikke er der lenger, er det blytungt.

Vi hadde lært at Buddha sa at lidelse kom av ønsker, og at opphør av ønsker betydde opphør av lidelse. Når man sluttet å ønske at ting ikke skulle falla fra hverandre, ville man slutte å lide når de gjorde det.

«Alltid er det et eller annet som skjer, på en eller annen måte, akkurat før det går aller, aller verst!» utbrøt hun. «Det er som om det er magien som gjør det. Om jeg bare alltid kunne huske på dét! At det verste aldri helt skjer!»