Ingen lesedato
Omtale fra forlaget
En tilfeldig nordmann er en satire og en overskuddsroman, men slettes ikke uten brodd eller varme. «For ikke så lenge siden skrev avisene om en viss skandale på Litteraturhuset i Oslo: Da man åpnet for debatt etter en samtale om ved og vedhogging i norsk litteratur, som to av våre fremste samtidsforfattere hadde deltatt i, ble talerstolen nærmest kuppet av en middelaldrende, eller eldre mann som lirte av seg en serie med bannord, ulyder og slibrigheter som de færreste hadde hørt maken til, og det sier ikke så lite, og når man i tillegg fikk oppleve et kroppsspråk så utagerende at de som satt på nærmest rad fryktet for sin egen sikkerhet og helse, var begeret fullt, som det heter. Dette satte altså ikke bare en solid støkk i publikum, det satte ganske enkelt en effektiv stopper for hele arrangementet, som i stedet utviklet seg til det den ene av forfatterne karakteriserte som høylytt og udelikat kaos, på grensen til håndgemeng; så langt gikk det at to uniformerte vakter måtte tilkalles for å dempe gemyttene. Man hadde sjelden eller aldri opplevd lignende tilstander i disse ærverdige lokalene, det måtte i så fall ha vært da Oslo lærerskole holdt til her, og det begynte å bli noen år siden.» Gordon Mo jobber i Landbruksdepartementet og er en grå byråkrat. En dag han blir beæret med kake på jobben, er trykket imidlertid for stort i Gordon Mo. For å gjøre en lang historie kort, neste dag jobber han ikke lenger i departementet. Men i motsetning til de fleste 60 år gamle byråkrater som mister jobben, er ikke Gordon Mo overflødig: Noen trenger en mann som koker over. Sånn begynner Gordon Mos reise, i første omgang til en institusjon som skal hjelpe ham på beina igjen. Der møter han nattevakten Bare Meg som skal vise seg å spille en avgjørende rolle. I bakgrunnen finnes dessuten Frans Meek … Utdrag fra intervju med Lars Saabye Christensen i VG i februar 2021: I romanen «En tilfeldig nordmann» møter vi den tilfeldige nordmannen Gordon Mo, en trofast byråkrat ansatt i Landbruksdepartementet som ikke gjør noe ut av seg. Tilsynelatende. For han gjør det Lars Saabye Christensen selv kjenner for å gjøre, det hele Norge kanskje kjenner et behov for å gjøre, kanskje særlig akkurat nå: Han koker over. – Gordon Mo dukket opp som en indre stemme og et ytre syn. For vi brenner inne med så mye, og det er ikke sunt i lengden. Gordon Mo blir et slags redskap for å få tingene ut, eller et rop om hjelp. Alle har behov for å koke over innimellom. – Og nå har jeg en fornemmelse av en stemning som er på bristepunktet. Vi lever under et stort press, og pandemien forsterker selvfølgelig dette. Den gjør samfunnet tydeligere, vi ser både samhold og motsetninger klarere, sier Saabye Christensen. Romanen ble smittet av corona. For som et eksperiment lot Saabye Christensen den stå helt åpen for sin samtid og det som skjedde fra dag til dag. – Men at det skulle ta sånn av i denne samtiden vår, det hadde jeg jo ikke trodd. Samtiden bare rant inn i boken, og coronaen rant inn med full styrke mot slutten. Jeg kan nok kontrollere en roman, men virkeligheten er det verre med. – Det gjorde meg i alle fall årvåken for min egen tid, og det er ikke lite, bare det, sier Saabye Christensen som med Gordon Mo også tar et slags oppgjør med krenkedebatten som har tatt av her hjemme.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2021
Format Innbundet
ISBN13 9788202702717
EAN 9788202702717
Språk Bokmål
Sider 302
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Her skriver Lars Saabye Christensen ganske finurlig om vårt samfunnsklima, og mange vil nok mene at han slett ikke er helt politisk korrekt;
det er sterk samfunnskritikk og politikk i denne teksten som handler om den tilfeldige nordmannen Gordon Mo,
og det handler om det vi har vært igjennom, ikke bare i det siste året, med koronapandemien, men mye av det som har skjedd i de siste årene, om det betente debattklimaet og ytringsfriheten,
både i Norge og i verden ellers.
Noen vil kanskje synes at boka er drepende kjedelig,
men her er det faktisk mange gullkorn mellom permene.
Mange samfunnstopper får seg noen sleivspark,
særlig i notene bakerst i boka, som f.eks. i denne om å hente hjem IS-kvinnen med to barn fra flyktningleiren Al-Hol i Syria,
note 13 om statsministeren:
"Statsministeren uttalte nemlig at hun fulgte sin moralske overbevisning, noe som måtte bety at de som var uenige med henne var umoralske. Hun snakket altså ikke om god eller dårlig politikk, men gode eller dårlige mennesker. Hvem kan leve med en slik etikett? Hvem kan samarbeide med noen som synes du er ond? Vi har altså forlatt den politiske samtalen, og taler i stedet i tunger. Dette er forøvrig helt i tråd med den amerikanske språkbruken. Vi snakker ikke lenger med hverandre, knapt nok til hverandre. Vi snakker derimot mye om hverandre, som regel stygt."
Dette er intet mindre enn en knyttneve av en bok. Den skjærer gjennom det overflatiske hule pjattet som den norske offentligheten er så full av og smeller i bordet en diagnose på den tiden vi lever i og den kulturen vi er i ferd med å utvikle; en tid og et samfunn hvor vi har sluttet å stoppe opp og tenke selv og slår oss til ro med å være produsenter og konsumenter i kapitalismens gylne hamsterhjul. En tid hvor vi ikke egentlig mener noe lenger, bare sørger for ikke å provosere noen eller måtte forklare egne holdninger, valg eller verdier. Satt på spissen, selvfølgelig. Men nettopp der står ting som kjent godt. Dette er tankevekkende juvel av en roman, hvor Saabye Christensen endelig tør å være litt Michel Houllebecq og med det har skapt en saftig og utfordrende «Folkefiende» for vår tid. Hurra!
Denne boka er et venterom. Den er en kjedelig plass hvor man sitter og venter på at noen skal komme og rope navnet ditt. I mellomtiden sitter man og observerer og lurer på hva som foregår inni hodene til folkene som går forbi. Når du endelig tror det er din tur, får du beskjed om at det er stengt og at du må gå hjem.
En tilfeldig nordmann. Lars Saabye Christensen.
Dette er stort sett bare tull. Tull kan jo være både nyttig, underholdende og viktig, så en skal ikke kimse av det, men når det handler om en middelaldrende mann som ikke har følt seg sett, blir det lett langdrygt selv om det også er samfunnskritikk her inn i mellom.
Kjedelig bok.
Man kan nok bli litt skuffa hvis man ser frem til en bok fra LSC som ligner det andre han har skrevet. Fortellingen/historien i seg selv er ikke hans beste, synes jeg. Men jeg har humra for meg sjøl mange ganger gjennom denne boka av hans finurlige setninger. Språket er hans, og måten han skriver på er topp! Så om du klarer å lese denne uten å sammenligne for mye med det andre han har skrevet, så mener jeg du kan få en bra leseopplevelse likevel.
Underholdende satire
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketVi burde for øvrig øve oss på å unnvære. Det vil snart komme tider da vi ikke lenger har noe valg. La oss derfor se oss godt om mens vi ennå kan velge, og finne ut hva vi kan unnvære.
Hvis vi vil måle et samfunns kvalitet bør vi først se etter søppelbilene. Er de i rute, står det foreløpig bra til. Men er de forsinket, eller lar være å komme i det hele tatt, er det fare på ferde, da er vi allerede ille ute.
Noen mener at gleden ved å ha en hemmelighet er å kunne røpe den. Vær varsom med hva du sier til den slags mennesker.
De valgte han som er lett å mislike. Og snudde ryggen til hun som er vanskelig å like. De valgte Donald Trump.
Hvis du ikke har noe valg, kalles det fattigdom. Hvis du derimot velger nøysomheten, er det stil.
Gordon Mo var kort sagt en av mange, som de fleste jo er, men som de færreste vil innrømme, for i våre dager kreves det av oss at vi skal være enestående, det står til og med nedfelt i menneskerettighetene at vi er unike, så vidt jeg vet, og nåde den som ikke er det, for vedkommende er da en stor urett mot seg selv.
Eiketrær samler på tid. Stammen er århundrene, greinene er år og løvet er dager som faller, èn etter èn i den gule kalenderen vi lever og dør i.
Som tidligere byråkrat visste Gordon Mo, i likhet med Platon før ham, at enhver regjeringsform vil gå under når den overdriver sitt grunnprinsipp. Byråkratiet vil for eksempel sprenge seg selv hvis man ikke begrenser antall byråkrater. Det samme gjelder mennesket. Hvis vi ikke begrenser oss går vi i oppløsning. Ens eget beste er ikke alltid det beste, hvis det ikke formuleres med måtehold.
Når som helst kan vi trå feil og falle. Det skal bare et skritt til. Når som helst kan vi si noe galt. Det skal bare et ord til. Det er bedre å tie enn å falle. Det er bedre å stå stille enn å falle. Alt er bedre enn å falle. Å falle gjennom samfunnet, etasje for etasje, helt til du ligger på bunnen, er det vi frykter mest. Ingen vil se deg i øynene. Ingen kjenner deg lenger. Ingen vil vedkjenne deg engang. Da er du virkelig et forhenværende menneske!
Er redselen for å gjøre feil så lammende at vi heller gjør ingenting? Å gjøre ingenting er snart den eneste måten å være på den sikre siden.