Ingen lesetilstand
Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Bare mjuke pakker under treet utkom i 2005 og er en av Gyldendals mestselgende novellesamling gjennom tidene. Den ble også kåret til «Årets novellesamling» av Dagbladets lesere i 2005. Alt det som lå meg på hjertet utkom i 2009. Fortellingene springer ut fra det vesle stedet Skogli, og de er alle relaterte til jula, en høytid da tilværelsen blir satt på spissen for mange. Figurene i historiene har et stort spenn i alder og livssituasjon, og ikke minst i lynne og holdningen til livet og høytida. Beretningene er preget av Levi Henriksens umiskjennelige varme, litt skakke blikk på mennesker i utkanten: det tragiske og melankolske blandes med humor og lettsinn. I denne boka er begge Levi Henriksens samlinger med julefortellinger samlet i ett bind. Bare mjuke pakker under treet danner basis for Bent Hamers film Hjem til jul (2010), med blant andre Trond Fausa Aurvåg, Fridtjof Såheim, Henriette Steenstrup, Reidar Sørensen, Nina Andresen-Borud og Ingunn Beate Øyen OG Levi Henriksen i rollene. Terningkast 6. ELLE Terningkast 6. «Gripende fortellinger.» Synnøve Nord om Bare mjuke pakker under treet, Oppland Arbeiderblad Terningkast 5. «Nydelig og poetisk samling.» Bjørn Tore Brøske om Bare mjuke pakker under treet, Bergensavisen «Ærlig og rørende novellesamling som forteller såre historier om hverdagsmennesker på landet.» Lena Storvand om Alt det som lå meg på hjertet i «Her er årets beste bøker», VG Om Levi Henriksen på wikipedia Hør Levi Henriksen og Thomas Mårud på MySpace Følg Levi Henriksen og Thomas Mårud på Facebook Hjemmesidene til Det er her vi kommer fra Se trailer for filmen her
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2010
Format Heftet
ISBN13 9788205396470
EAN 9788205396470
Serie Gyldendal pocket
Språk Bokmål
Sider 474
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Levi Henriksen er en forfatter som har fått en spesiell plass i hjertet mitt. Allikevel har novellesamlingen Bare mjuke pakker av Levi Henriksen stått lenge ulest i bokhylla. Den ble utgitt i 2010 og er utsolgt jf. Bokklubben. I stedet kan man kjøpe en tilsvarende novellesamling Hjem til jul som er navnet på filmatiseringen av novellene.
Utgaven jeg har kjøpt og lest inneholder elleve noveller fra novellesamlingen Bare mjuke pakker under treet (2005), en novelle fra Feber (2002), tre noveller fra Alt som lå meg på hjertet (2009), og to noveller som tidligere ikke er utgitt i bokform.
At jeg ikke har lest novellene før nå har sin årsak at jeg leste at noen skrev at de ble triste av å lese den. Julen er for meg full av nostalgi; og ja; jeg blir tidvis trist i jula. Jeg har derfor ikke behov å lese triste historier om jul. Men nå var det på tide å lese den, bokhyllelesing, og novellene var mindre triste enn jeg forventet. Nettopp fordi det ligger et håp om en positiv endring for hver og en i historiene. Levi Henriksen falt ikke ned av forfattertronen. Tvert imot; novellene var gode. Det eneste jeg har å utsette på boken er bokomslaget.
Bokomslaget er plakatmotiv fra filmen Hjem til jul. Jeg som synes at Levi Henriksen har så fine omslag på sine bøker, og så velger man omslaget som om det er julereklame for Coca Cola. Synd. Bokomslag som jeg synes er viktig for en bok og som jeg skriver om i innlegget der jeg nevner bokomslag på Levi Henriksen:
Orhan Pamuk: ni notater om bokomslag
Temaene er som Bokklubben her beskriver:
«Det lyser i stille grender, over byen, over rundkjøringen. Snart er det julaften, og mennesker fylt av uro lengter etter fred: Den skilte faren savner barna sine. Guttungen vil at mor skal få kjæreste til jul. Juletreselgeren finner en gammel flamme mellom bartrekvistene. Her møter vi også en kvinnelig prest som holder på å miste troen under julegudstjenesten, en fallert musiker som kler seg ut som nisse for å glede barnet til en kvinne han knapt kjenner. Felles for beretningene er Levi Henriksens umiskjennelige varme, litt skakke blikk på mennesker i utkanten.»
Sitat fra novellen Så rekker jeg deg nu med glede min hånd om Håkon som ønsker at moren skal få kjæreste til jul
«Jeg blir bare liggende i senga etter å ha våknet julaften. Nede i første kan jeg høre mamma romstere. De har sikkert begynt å sende tegnefilmer på tv allerede, men jeg drar dyna tettere rundt meg. Det var slik pappa og jeg pleide å ha det for på julaften, i den store dobbeltsenga, mens vi ventet på at mamma skulle komme med kakao og smultringer. Da var treet pyntet ferdig kvelden før, og jeg likte å ligge med armen rundt halsen til pappa så lenge som mulig og vite at nede ventet jula. Pappa var så varm. Mamma pleier å sove med pyjamas og ullsokker. Pappa la alltid naken.»
Pappa’n er død og det er ingen som tøyser med han lenger. De to kjærestene mamma har hatt etter ulykken har snakket med han som lærerne på skolen, på en voksen måte. Lærer Nilsen derimot han behandler ikke Håkon som om han er voksen; lærer Nilsen kan tøyse også. Kanskje han klarer å koble mamma med lærer Nilsen?
Bent Hamer, som var regisserte filmen Hjem til jul siteres på bokomslaget:
«For meg er det sterkeste med Levis julenoveller, og kanskje hovedgrunnen til at jeg bestemte meg for å filmatisere noen av historiene fra Bare mjuke pakker under treet, at de ville fungert like godt uten referansene til Jul. Det er lett å glemme at det også faller skygger når tusen julelys tennes. Det skjøre livet blir enda skjørere. Det fine julepapiret strekker ikke til. Gjennom Levis skarpe blikk og store hjerte får vi øye på dem som faller utenfor. Gjennom hans poetiske humor kjenner vi oss igjen uten helt i forstå hvem og hva som er så kjent.»
Det er forskjell på gamlekjærester og ekskjærester. Ekskjærester er de som stikker av med unga dine, trekvart av huset og halvparten av lønninga de nærmeste ti årene. Gamlekjæresten din er hun med de klareste, blåeste øynene fra da du var ung, henne du delte nedoverbakkene med, henne som med et smil gikk fra deg på sletta før motene tok til. Henne som du bare opplevde fredager og lørdager med.
Det er bare det at når kvinnfolk begynner å snakke om at du bør forandre deg, er det allerede for seint.
Jeg veit ikke om det stemmer, men det som har slått meg gjennom barnehagetida og de første skoleåra, er at gutter blir født som barn, jenter som små kvinner.
Når jeg ser dem nå, ser det ikke ut som det er noe de savner, som om de i det hele tatt har noen fornemmelse av hvordan det burde ha vært. Akkurat det gjør meg usigelig glad. Akkurat det gjør meg usigelig trist.
Men så er det dette med å spille den hånda livet gir deg, og hvis du får dårlige kort, hva gjør du da? Fortsetter å spill eller kaster deg? Jeg sitter ikke med noe svar. Egentlig har jeg prøvd begge deler, uten at det har gjort den heilt store forskjellen.
Det siste halve året har mamma bodd i Oslo sammen med en ny kjæreste. Den gangen jeg møtte ham, luktet han som om han hadde knust ei parfymeflaske, og håret hans lå inntil hodet som da jeg lurte Vidar til å gre seg med lim på sløyden.
Foran meg i båten begynner plutselig dattera mi å snufse.
-Vær så snill, ikke gråt, sier jeg. - Nå skal vi snart åpne pakker.
-Men det er akkurat det, pappa. jeg har ingenting å gi deg.
-Det er bare noe du tror. Du har alt å gi meg, sier jeg.
Livet har ikke behandlet oss dårlig i Norge, og jeg tror ikke vi hadde fått det noe bedre i Alaska, men annerledes. Det var mer farge, mer smak, mer lukt da vi startet livet vårt sammen. Alaska var stedet der vi var unge, Norge er der vi skal dø.
Da jeg var tenåring, hadde jeg en plakat med Neil Armstrong hengende over senga mi. Jeg har tenkt mye på ham i det siste. Neil Armstrong og Jesus. Mørke flekker. Ting du vet er der, men ikke kan se. Neil Armstrog som umulig kunne vite om han noen gang kom tilbake til jorda. Og så har jeg tenkt på den gamle forstanderen på Eben Ezer som sa han ville brenne Bibelen hvis astronautene fant liv der oppe. Stadig oftere har disse to tingene smeltet sammen til én det siste halvåret mens jeg har stått i vinduet på soverommet vårt og kikket opp på månen. Jeg lurer på om Neil Armstrong noen ganger ble fylt av frykt for hva som kunne skjule seg på den mørke sida der oppe, eller om han var så opptatt av øyeblikket at han klarte å fortrenge alle tanker på hva som kunne gå galt.
Pappa kaster hodet bakover og ler. Lyden får meg til å fryse på ryggen fordi den er så uvant.
Bøker av Levi Henriksen - ein av favorittane mine (ikkje det at han støtt skriv så gode bøker når ein skal vurdere dei under eitt, men det er slik ein varme i bøkene hans).
På tide å legge opp en leseplan for 2012.
Obs, denne listen er mest for min egen del...