Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Sylo Taraku flyktet fra krigen på Balkan til Norge på 1990-tallet og omfavnet håpet om at mer internasjonalt samarbeid skulle skape en fredeligere verden. Nå kjenner han igjen noen av de prosessene som rev hans gamle hjemland i filler. Over hele Europa er mønsteret det samme: Populister vinner, det politiske sentrum krymper, folk splittes og tilliten mellom dem svekkes.
Når datteren hans Donika, som nettopp har fyllt 18 år, vil vite mer om familiens bakgrunn, innser Taraku at det er på tide å gjøre opp status: Hva bør man mene om den pågående balkaniseringen av Europa? Hvordan kan polariseringen stoppes og det liberale demokratiet forsvares?
Gjennom en rekke reiser på kryss og tvers av et urolig kontinent leter Taraku etter svar. Han vil finne ut hvordan vi kan leve sammen i en framtid med større verdiforskjeller og mer kulturelt mangfold.
«Balkanisering av Europa» er en svært lesverdig situasjonsbeskrivelse, men også et reflektert forsvar for et åpent fellesskap som ikke feier problemer under teppet. Det avgjørende blir å finne politiske løsninger som motvirker fremmedgjøring og mistillit.
Forlag Res publica
Utgivelsesår 2018
Format E-bok
ISBN13 9788282261166
EAN 9788282261166
Språk Bokmål
Sider 312
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Lettlest tross innholdet og mange gode poeng/refleksjoner
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket"Europa har undertrykt og utnyttet mange folkeslag ute i verden, har fostret to verdenskriger og har skapt noen av verdens dødeligste ideologier, som nazisme, fascisme og kommunisme. Mange europeere har derfor dårlig samvittighet og noen av dem har også vært skeptiske til Vestens makt," sier jeg. "Men Europa er så mye mer enn kolonihistorien. Vi har fostret Mozart, Beethoven og Henrik Ibsen for å nevne noen. Vi har skapt opplysningstiden, industrialiseringen og moderniteten. Vi har bidratt sterkt til teknologi- og kunnskapsutvikling. Vi har, til tross for den blodige historien, eller kanskje nettopp på grunn av den, skapt så frie og velstående samfunn at det er helt uten sidestykke i verdenshistorien. Når jeg er en stolt europeer, så tenker jeg på disse positive sidene av den europeiske arven, uten å ignorere de negative."
Vi må lære av feilene og fortsette å promotere demokrati ute i verden. Ikke gjennom intervensjoner og okkupasjoner, men gjennom diplomati og målrettet demokratistøtte. Men vi kan ikke spre demokratiet uten å vise at våre demokratier fungerer bedre enn autokratier. At vi er i stand til å løse krisene bedre. Vi må være gode eksempler selv.
Demokratiet er mest appellerende der det har minst sjanse for suksess. Der det politiske systemet ikke virker, vil heller ikke demokratiet virke. Der demokratiet faktisk kan virke, på den andre siden, er det ikke så appellerende.
Det er ikke flertallsdemokratiet som er under press i dag, men det liberale demokratiet. Det er ikke de demokratiske prosedyrene, men verdiene som kjennetegner demokratier - som pluralisme, toleranse, pressefrihet, rettsikkerhet og respekt for minoriteters rettigheter - som er under press. Demokrati og liberalisme har vært to sider av samme sak, men nå ser vi at de er i ferd med å skille lag. Det skjer også i vår del av verden.
Vi er avhengige av å bli eksponert for andre meninger for å kunne korrigere våre egne synspunkter, og for å forstå hverandre bedre.
Det liberale demokratiet er svært vanskelig å etablere og konsolidere. Mye avhenger av hvilket nivå det er på den sosioøkonomiske utviklingen. Våre systemer i Vesten er ikke så lett å eksportere til samfunn med lave sosioøkonomiske nivåer. Utviklingsland får støtte fra rike land som Norge, men de får også en rekke krav rettet mot seg. Krav til hvordan de skal styre. Det er nødvendig for å sikre at støtten ikke havner i et stort svart hull, men det er samtidig problematisk å ikke la disse landene få lov til å gjøre ting på sin egen måte. Utvikling og demokrati er ikke alltid lett å kombinere.
Sentrum-venstre-partier må ikke adoptere populistenes retorikk, men komme med troverdige svar på det som er blant europeernes største bekymringer: innvandring, islamisme og terror. Når de ikke gjør jobben, tar populistene på seg rollen som liberalismens velferdsstatens fremste forsvarere, men de gjør det fra et illiberalt ståsted. Dermed får vi den paradoksale situasjonen at likestillingen forsvares av de reaksjonære, ytringsfriheten av dem som stadig angriper mediene, velferdsstaten av dem som setter svake grupper opp mot hverandre og nasjonalt samhold av dem som splitter. Det er populismens problem i Europa i dag.
Å beskrive terror mot muslimer i Vesten som hevnangrep er like galt som å forklare jihadistisk terror i Europa som hevn mot vestlig utenrikspolitikk.