Har du noen gang angret på noe? ...

Denne leste jeg tidligere i sommer, og tittelen er på engelsk, men innholdet er oversatt. Dette er en psykologisk thriller om en mor, Yvonne som er i begynnelsen av femtiårene, er gift, har en respekterende jobb og har to voksne barn, som blir kjent med en ny side av seg selv. Hun møter en fyr hun ikke kjenner fra før og det ene fører til det andre, og samtidig kan hun ikke tro at hun er med på det fordi hun egentlig ikke er sånn. Hun er veldig opptatt av rykte. Dessuten har hun en viktig jobb og familie å tenke på ... Men det er noe med den fyren hun ikke klarer å motstå, men vil det vare uten at hun får alvorlige konsekvenser av det?

Jeg har alltid hatt sansen for psykologiske thrillere, men i det siste har det kommet mange dårlige og oppskrytte bøker fra den sjangeren slik som; Gone girl (Flink pike) av Gillian Flynn, Piken på toget av Paula Hawkins, Alex av Pierre Lemaitre, bare for å nevne noen, og de har vært så hysteriske og banale, på grensen til latterlig at man på en måte mister håpet for denne sjangeren. Men likevel så gir jeg meg ikke og håper at en psykologisk thriller får meg til å grøsse og hjemsøke meg lenge etterpå istedet for at man sitter der i vantro og ikke vet om man skal le eller gråte. For mange av de psykologiske thrillerne jeg har lest i år har vært så banale at de har vært mer komiske enn spennende, for å være helt ærlig.

Apple Tree Yard er en av disse "komiske" psykologiske thrillerne som man ikke helt klarer å ta på alvor. For det første er det nesten som å lese en av disse såpenovellene som man finner i ukeblader som Hjemmet. Tonen blir for kvinnelig, for såpeaktig og man skjønner med en gang hva som kommer til å skje og hvordan det vil ende. Ingen overraskelser der i gården, noe som er meget viktig når det gjelder psykologiske thrillere. Når jeg leser en psykologisk thriller forventer jeg å bli overrasket, sjokkert og at boka vil sitte lenge i leseren etter at boka er lest ferdig. Men i denne boka fikk jeg ikke noen av delene. Innholdet føltes etter hvert langtekkelig og lite engasjerende. Jeg følte heller ingen stor sympati for personene i boka. Yvonne, hovedpersonen, kan bare takke seg selv for at hun rotet seg bort i denne skandalen. Det er hennes egen skyld og hendelsene er så forutsigbare at det er nesten pinlig vondt ...

Hadde heller ikke helt sansen for fortellermåten. Forfatteren veksler mellom jeg og du perspektiv. Jeg perspektiv er jeg er vant til, men har ikke helt sansen for du perspektiv fordi da føler man seg som en passiv leser istedet for å få sjansen til å leve seg inn i boka. Man blir på en måte stående utenfor og observere istedet for å leve seg inn i boka som leser.

Et eksempel på du perspektiv fra boka:

Du kommer for sent. Du virker åndsfraværende da du kommer inn, som om du fortsatt har noe du tenker på, og du sukker og smiler til meg, sier idet du setter deg: "Et øyeblikk bare, jeg er straks tilbake." Så tar du fram tre telefoner og sjekker hver av dem, før du en for en putter dem i lommene igjen. Jeg har aldri kjent noen som har så mange elektroniskie duppeditter som du ser ut til å ha. Hva er det du driver med, egentlig, og hvorfor er du så unnvikende?

Apple Tree Yard er en bok som virket spennende i begynnelsen, men som fort ble for såpeaktig og komisk istedet for skrekkelig spennende, som jeg hadde håpet den ville bli. Språket ble for damete og handlingen i boka for usympatisk og stort sett kjedelig. Alt i alt var denne boka en real skuffelse ...

Yvonne er 52 år, gift, har utflyttede, voksne barn, og er en ettertraktet forsker og eksaminator.
En dag møter hun en mystisk mann, som hun innleder et forhold til. Han påstår at han jobber i staten, men Yvonne aner ugler i mosen. Han vil aldri gå nærmere inn på hva han gjør, og han er alltid på vakt, og forsvinner ofte uten forklaring.
I starten klarer Yvonne å balansere det nye forholdet, men så eskalerer alt, og hun mister kontrollen totalt, og fatalt...

Leser denne som januarutfordring fra biblioteket. Tema: en bok som har blitt TV-serie.

Spennende, psykologisk og tankevekkende. Mulig den er enda bedre som TV-serie?