Helt til tidlig i 1970 årene pleide Stasi å styre vinkelen på folks antenner som hang ut gjennom vinduene, ved å skyve på dem hvis de hang mot vest. Senere gav de opp, for gledene ved søvndyssende kommersielle programmer overgikk tydeligvis farene ved nyhetsbulletiner fra den frie verden.

Stasi var besatt av detaljer, og mislyktes fullstendig i å forutsi slutten på kommunismen, og med den, slutten på landet. Mellom 1989 og 1990 ble det snudd opp ned: stalinistisk spionenhet den ene dagen, museum den neste. I løpet av sine 40 år frembrakte «firmaet» like mange dokumenter som alle dokumenter om tysk historie siden middelalderen. Hvis arkivmaterialet som Stasi hadde om sine landsmenn og -kvinner ble lagt etter hverandre, ville det danne en rekke som var 180 km lang.

Etter murens fall kalte mediene Øst-Tyskland "den mest perfekte overvåkningsstat til alle tider". Til slutt hadde Stasi 97 000 ansatte - mer enn nok til å overvåke et land på 17 millioner mennesker. Men det hadde også over 173 000 informanter blant befolkningen. I Hitlers tredje rike er det anslått at det var en gestapoagent per 2000 borgere, og i Stalins USSR var det en KGB-agent per 5 830 personer. I DDR var det en Stasi-offiser eller informant per 63 personer. Hvis deltidsinformanter er iberegnet, er det noen som anslår den forholdsmessige andelen så høy som en informant per 6,5 borgere.

Det var på kontorene at Stasi virkelig fikk vist hva de stod for, som nyskapere, som løgnere og tilbudsjegere som gikk Faust en høy gang. Dette rommet hvor et kompromiss ble tilbudt og avslått, og en sjel bendt ut av form for alltid.

Minner er, i likhet med så mye annet, upålitelige. Ikke bare på grunn av det de skjuler eller forandrer, men også på grunn av det de avslører.

For at man skal kunne forstå et regime som DDR, må historiene til alminnelige mennesker bli fortalt. Ikke bare aktivitenes og de berømte skribentenes.

Fra 1989 til oktober 1990 raste debatten i Tyskland om hva man skulle gjøre med Stasi arkivene. Skulle de åpnes eller brenes ? Skulle de låses bort i 50 år og så bli åpnet, når alle menneskene de omtalte var døde, eller muligens tilgitt ? Hva var farene ved kunnskap ? Eller farene ved å ignorere fotiden og gjøre alt sammen om igjen, med andre farger på flagg eller halstørklær eller hjelmer ?.

"Feilen DDR gjorde var å tvinge folk inn i en holdning som ble tolket som enten er du med oss, eller du er en fiende", sier den mørke mannen. " . Og hvis man begynte å tenke på seg selv som en fiende, må man spørre seg : "Hva gjør jeg her ? De ville ha alt innenfor sitt trange skjema, men livet passet rett og slett ikke inn i det".

I august 1961 gikk en nyrekruttert Stasi-ansatt ved navn Hagen Koch gjennom Berlins gater med et spann med maling og en kost, og malte opp linjene der muren skulle gå. Han var 21 år gammel, og han var generalsekretær Honeckers personlige kartograf. I motsetning til de fleste statsoverhoder trengte Honecker en personlig kartograf fordi han trakk opp nye grenser for den frie verden.

Det er en kunst, en grunnleggende politisk kunst, å ta omstendighetene som de kommer og tilskrive dem sin egen eller opposisjonens side. Det skjer en konstant tilpasning av virkeligheten slik at en blir uskyldig i forhold til sluttresultatet.