Det er ikke så ofte jeg begir meg ut på psykologiske thrillere i bokform, men jeg har sett en del på film, deriblant filmatiseringen av John Fowles’ Samleren og ikke minst Stephen Kings’ Kidnappet (Misery). Vrangforestillinger + kidnapping/frihetsberøvelse = guffent. Jeg kastet meg derfor gladelig over denne debutromanen da den dukket opp i postkassa mi fra Silke forlag – og jeg er stort sett fornøyd med opplevelsen.

Sonia er altså en elegant og balansert kvinne. Hun bor i et sjarmerende, lite hus ved Themsen, og har en enormt fin utsikt. Hun jobber hjemmefra som stemmelærer, og er gift med en lege som nesten aldri er hjemme og har en voksen datter. Men nå legger både ektemannen og datteren press på henne: De mener det er på tide å flytte fra huset, som begynner å bli gammelt og slitent. Sonia ønsker ikke forlate huset, hun har for mye historie der. Når presset øker utenfra, blir minnene fra fortiden stadig sterkere og 15 år gamle Jez havner midt i det hele. Han er nevøen til Helen, ei venninne av Sonia, men Sonia ser ikke lenger Jez. Hun ser Seb. Og denne gangen skal hun redde ham.

For et par uker siden skrev Linda Kristine Ringstad et innlegg med tittelen Hvorfor er litteraturens største kjeltringer nesten alltid menn? på NRKs bokblogg. Hun kunne nok med fordel ha presisert at hun siktet til realisme, for om vi beveger oss inn i alt fra sagalitteratur og mytologier til science fiction og fantasy dukker både skumle gudinner og iskalde hekser opp, men hun har nok altså et poeng om vi begrenser oss til realismen. Det er vanligere med mannlige sosiopater, seriemordere og kidnappere (men på den annen side er også mannlige seriemordere langt mer vanlig enn kvinnelige i virkeligheten). På spørsmålet om vi kjenner til noen, så tenkte jeg naturligvis på Annie Wilkes fra Misery, men også den sosiopatiske seriemorderen Gretchen Lowell fra Ondskapens hjerte (og påfølgende bøker) av Chelsea Cain.

Også møter vi altså på Sonia i Du tilhører meg. Det er ingen grunn til å tro at hun kunne ha noe å gjøre med Jezs forsvinning. Hvorfor skulle hun det? Hun har jo alt, og er atpåtil venninne av tanta til den forsvunnede tenåringen. Det er både bra og dårlig at Helen søker støtte hos Sonia: Hun er farlig nær sannheten, men gir også et enestående innblikk i hvordan etterforskningen går. Sonia beveger seg på en syltynn line. Etterhvert som vrangforestillingene blir kraftigere, strammer det til seg rundt Sonia. Spørsmålet da blir hvordan hun skal komme seg ut av det. Kan hun i det hele tatt? Eller vil hun det i det hele tatt?

Sonia rasjonaliserer hele tiden handlingene sine. Hele veien får vi små drypp av info fra fortiden som tegner et bilde som i stadig større grad kan forklare hvorfor linjene mellom virkeligheten og vrangforestillingene blir mer og mer skjøre etterhvert som tiden går i boka. Det er nokså guffent å høre hvordan Sonia mener hun beskytter ham når hun åpenbart gjør stadig mer skade.

Jeg synes Sonia fremstilles på en ganske så troverdig måte, men jeg har litt vanskelig for å tro på at Jez er så naiv. Når man faller i tung søvn etter hvert måltid ville det vel også fra en 15-åring å konkludere med at det er sovemiddel i det man får i seg? Joda, Jez kommer riktignok fra et beskyttet hjem, men dagens 15-åringer ser nok filmer, tv-serier, og spill til å skjønne dette. Naiviteten hans med tanke på hva Sonia faktisk driver med er muligens også litt i meste laget, men det kan man på en måte tilskrive det at han stadig er dopa. Han vil åpenbart tro det beste om henne, men jeg har vanskelig for å se hvordan en moderne 15-åring kan være så naiv.

Utover dette er det jevnt over en ganske god bok. Den er litt treig i begynnelsen, men når det begynner å tetne rundt Sonia blir det vanskeligere å legge den fra seg. Når vi begynner å skjønne mer av hvem Seb var, hva som skjedde og hvorfor Sonia er så opphengt i han og hendelsene i fortiden, når fortellingen et klimaks og etterlater jevnt over et godt inntrykk. Dette er ikke noe dumt alternativ for de som liker litt småcreepy thrillere, og særlig hvis dere vil se et eksempel på en kvinnelig antagonist.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.

Lettlest og godt skrevet, psykologisk thriller, spennende og fengende, kjapt lest :)

Gleden var stor da jeg begynte å lese og fant ut at handlingen er lagt til Themsens bredder, en kort båttur fra sentrum av London. Jeg elsker bøker fra London, for jeg er temmelig lommekjent, og har gått turer i områdene som beskrives i denne boken. Da jeg startet landet jeg temmelig pladask, for jeg syntes første kapittel var utrolig usannsynlig. Her satt jeg og okket og stønnet høyt, og måtte slenge fra meg boken. Heldigvis startet jeg på nytt med friskt mot, og fra kapittel to og utover bar teksten ikke samme preg av usannsynlighet.
Selvfølgelig hender det ting som er helt ufattelige, det er jo tross alt en psykologisk thriller, så litt må en tåle, også er jo hovedpersonen gal i hodet.
Sonja holder altså Jez fanget i huset sitt, mens familien hans og politiet leter etter ham. Hun er snill med ham, han lider ingen nød, og stort sett er han samarbeidsvillig. Derfor blir ikke dette en av de mange ekle psykologiske thrillerne hvor den som er fanget blir plaget og har det utrolig vont. Vi følger den skyldige tett, men det er jo synd på dama, hun er jo syk, så jeg leste meg gjennom boken med et ønske om at de på fredelig vis skulle hjelpe henne ut av knipen hun hadde satt seg selv i.
De som skal prøve å finne Jez hører vi ikke så mye om. Politiet blir etterhvert blandet inn, men etterforskningen er ikke en del av historien. Det er Jez sin tante og kjæreste som er de som etterhvert leter litt etter ham.
Deler av historien er parallellene som dras til Sonjas historie med Seb i barndommen, og det er en rød tråd gjennom hele boken.
Det er mange som liker "kosekrim", og de liker sikkert også "kosepsykologiskethrillere"

Anbefaler denne som en påske krim, for her kan en formelig høre påskekrim-musikken i bakgrunnen når en leser-spesielt på slutten hvor alt tilspisser seg. Man må jo kunne dra paraleller til Misery av Stephen King, men jeg synes ærlig talt det er mer ekkelt å tenke på at en du kjenner kan ha kidnappet noen du har kjær hos seg-uten at du vet noen ting og du kan utmerket godt snakke med vedkommende om at sønnen/nevøen din har blitt borte, og vedkommende røper ingenting.

Det faktum at i kidnappingssaker er det ofte noen som kjenner barnet er ganske creepy.
Sonia,hovedpersonen er mildt sagt ikke god. Noen har stilt spørsmålstegn ved at
Jez, som hun kidnapper er såpass naiv i en stor del av tiden han er kidnappet-men
her velger jeg å se det slik at ikke alle 15-åringer er like, og det faktum at forfatteren flere steder
poengterer at han er en litt rebelsk, musikalsk fyr som liker å ta seg en blås, så
ser jeg det som naturlig at han ikke prøver å rømme fra Sonia tidligere.

Alt i alt en spennende bok jeg kan anbefale om du liker psykologiske thrillere, og
slutten var overraskende.

i løpet av 2014 har jeg som mål å lese 50 bøker. Likevel går kvalitet foran kvantitet, så det gjenstår å se hvordan dette går. Følg gjerne med =)

(kommer til å skrive bokomtaler her: www.spraakraadblaagg.wordpress.com)