Med begrepet "angst" tenker vi ikke på den utvannede varianten avbegrepet der både ubehag, uro, frykt, nervøsitet, spenning og andre hverdagslige følelser er blitt dyttet inn. I eksistensiell forstand bruker vi begrepet angst for for menneskets møte med de eksistensielle grunnvilkårene. Vi forstår da at angst ikke er feighet, men tvert imot. Det krever stort mot å føle angst fordi det krever at vi støter mot livets eksistensielle grunnvoll. Vi kan derfor si at bare pyser er angstfrie hele livet.

"Om jeg vasker meg i dag eller ikke, hva betyr det egentlig?" Det er ofte i dette lille ordet "egentlig" at det depressive henter sin eksistensielle næring. For ingentig betyr egentlig noen ting hvis vi ikke bestemmer oss for at det skal bety noe.

Slik det alltid finnes noe meningfullt i det meningsløse, finnes det alltid noe meningsløst i det meningsfulle

Det ligger en makt i det meningsløse som kan være fristende å misbruke. Alt man ikke ønsker å gjøre, kan erklæres som meningsløst. Den som er redd for å bli såret og derfor ikke tør å knytte seg til andre, kan erklære alle menneskelige relasjoner for meningsløse. Den som ikke orker å redusere forbruket sitt, kan på samme måte erklære kampen mot klimakrisen for meningsløs ved å hevde: «Mitt lille bidrag betyr ingenting.» Ved å erklære seg betydningsløs i den store løsningen kan man fortsette som før.

Å leve er å tåle den angsten som oppstår i nærheten av det som gjør menneskelivet krevende, men hvori kilden til kreativitet og vitalitet finnes

Målet er ikke å finne meningen med livet, men å finne noe viktigere: frihet fra meningspresset

«Kom til min kirke og jeg skal vise deg Guds mening med verden», sier presten. «Kom til min butikk og kjøp deg mening», sier kapitalisten. «Les min bok og finn mening», sier filosofen. «En dag uten trening er en dag uten mening», sier den personlige treneren. «Det er arbeid som gir livet mening», sier bedriftseieren. «Livet må ha mening», roper de i kor, «for mennesket kan ikke leve uten mening».

I romanen Moby Dick viser Herman Melville (1819-1891) hvordan Kaptein Akab håndterer opplevelsen av meningsløshet ved å søke etter Moby Dick. År etter år jager han denne hvite hvalen som en gang forsynte seg av beinet hans, og det brennende hatet mot hvalen beskytter ham mot alle de andre følelsene vi raskt forstår at han ikke orker å forholde seg til.

Mye av meningsforskningen forutsetter at man har å gjøre med en dikotomi, men dikotomien er falsk

Hvordan kan han unngå at hverdagens monotoni drar ham ned igjen i meningsløshetens spiral? Aller mest trenger han hjelp til å se verden gjenom nye øyne. På dette området er det ikke lenger psykologiens teorier som er de mest hjelpsomme. Kanskje han heller bør søke inspirasjon hos de store kunstnerne?