Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
På grensen mellom Texas og Mexico er Llewelyn Moss på antilopejakt . Hjemme venter hans unge kone. Han finner ikke bare antilope, men flere døde menn, en koffert full av heroin og en veske full av penger. Moss tar pengene, og vet at det kommer til å forandre livet hans. Llewelyn Moss og hans uskyldige kone har aldri en sjanse. Sheriff Bell gjør sitt beste, han skjønner at de begge trenger beskyttelse. Bell er en kompleks figur, og romanen er bygd opp rundt hans personlige fortelling, som innstikk mellom de øvrige kapitlene. Ikke noe land for gamle menn er forfatterens første roman etter Border-trilogien, som allerede fins på norsk. Den har også en viss likhet med en tidligere McCarthy-roman, Blood Meridian, som nå er under oversettelse til norsk. Begge romanene utspiller seg i et grenseområde, fysisk og mentalt, og er historier om kjærlighet, død og plikt. «Gripende thriller fra en stor stilist» (Dagbladet) «Forrykende og full fiksjon fyrt opp av den uutslokkelige feiden mellom det gode og det onde.» (Adressa) «Gi denne mannen en Nobelpris!» (Dagbladet)
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2008
Format Heftet
ISBN13 9788205385030
EAN 9788205385030
Språk Bokmål
Sider 229
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En rar bok som jeg verken blir klok på eller klok av! Det virker ikke som om forfatteren blir enig med seg selv om hva boka skal handle om. Det er på en side en spenningsroman der helt og skurk kommer seg unna umulige skyteepisoder på mirakuløst vis. Og så er det en snart pensjonert politimann som filosoferer over livet. Ingen av greiene blir troverdig og jeg føler at jeg har kasta bort tida på en dårlig bok. Ikke alle bøker er gode!
En ganske brutal og kynisk skildring av meningsløs vold som er litt lettere å akseptere i bokform enn på film…
You think when you wake up in the mornin yesterday dont count. But yesterday is all that does count. What else is there? Your life is made out of the days it's made out of. Nothin else.
Jeg ombestemmer meg aldri. Jeg liker å velge rett første gang.
Som jeg sa til en journalist her for en stund siden - ung jente, virket grei nok. Hun prøvde bare å være journalist. Hun sa: Sheriff, åssen har det seg at dere har latt kriminaliteten komme helt ut av kontroll i fylket deres. Hun syntes vel spørsmålet var på sin plass. Det var det kanskje også. Men iallfall så sa jeg til henne: Det starter med at man begynner å overse dårlige manérer. Når man ikke lenger hører Sir og Mam er ikke undergangen så altfor langt unna.
I wake up sometimes way in the night and I know as certain as death that there aint nothin short of the second comin of Christ that can slow this train. I dont know what is the use of me layin awake over it. But I do.
It's not about knowing where you are. It's about thinking you get there without takin anything with you. Your notions about startin over. Or anybody's. You don't start over. That's what it's about. Every step you take is forever. You can't make it go away. None of it.
People complain about the bad things that happen to em that they dont deserve but they seldom mention the good. About what they done to deserve them things. I dont recall that I ever give the good Lord all that much cause to smile on me. But he did.
Hun plapret i vei. Til slutt sa hun: jeg liker ikke retningen dette landet beveger seg i. Jeg vil at datterdattera mi skal ha rett til å ta abort. Og jeg sa frue, da tror jeg ikke du trenger å bekymre deg for retningen dette landet beveger seg i. Slik jeg ser det er det ikke mye tvil om at hun kommer til å få tatt abort. Jeg vil si det så sterkt som at ikke bare vil hun få rett til å ta abort, hun vil få rett til å gi aktiv dødshjelp til bestemora si og. Da ble det brått slutt på samtalen skal jeg si deg.
Jeg trodde alltid at Gud på en eller annen måte ville komme inn i livet mitt når jeg ble eldre. Det gjorde han ikke. Og jeg klandrer ham ikke. Var jeg ham ville jeg ha tenkt det samme om meg som han gjør.
Om man fortalte gamle folk jeg prater med at det gikk folk rundt i gatene i storbyene her i Texas med grønt hår og bein på tvers gjennom nesa og som snakket et språk de ikke forstod det døyt av, ja så ville de ganske enkelt ikke tro det. Men hva om man fortalte dem at det var deres egne barnebarn. Alt dette er jo tegn i tida men de sier ingenting om åssen det ble sånn. Og det sier ingenting om åssen det kommer til å bli heller. Jeg har vel alltid trodd at jeg i det minste kunne få litt orden på ting men nå føler jeg det ikke sånn lenger. Jeg veit ikke helt hva jeg føler mer. Jeg føler meg som de gamlingene jeg nevnte.
His whole life was sitting there in front of him. Day after day from dawn till dark until he was dead. All of it cooked down into forty pounds of paper in a satchel.