"Du...var du ofte forelsket?"
"Næh...Det er med hjertet som med grillkjøtt. Man kan ikke steke det flere ganger."
"Mener du at man bare kan forelske seg en gang?"
"Ja, det er naturligvis bare å prøve igjen, men da blir det fryktelig seigt...en forferdelig drøvtygging."
"Hvor lenge varte det?"
"Min første kjærlighet varer livet ut. Jeg tenker fremdeles på ham."
"Men jeg mener. Hvor lenge var dere sa...sammen?"
"Vi var et par i to..." Jeg måtte ta en pause og få igjen pusten, "...to dager, så vidt jeg husker."
"Var dere sammen i to dager, og så tenker du fremdeles på ham?"
"Ja. Kjærligheten er målt i grader og ikke i minutter."

Hans Henrik Björnsson var alvorlig rammet av det noen kaller førerlammelse og andre kaller stjernestikk. Sykdomstegnene er tydelige. I nærvær av en fører eller filmstjerne mister pasienten evnen til å snakke og somler bort sin egen vilje. Tankevirksomheten legges ned, og ansiktsminen går over i et hundeaktig glis med tilhørende hengende tunge. Det er en svært lumsk lidelse som rammer de mest utenkelige mennesker, og som kan forandre de staseligste herremenn til siklende skjødehunder.

Jeg fikk ikke fram et ord, og mamma forsøkte å fylle tausheten. "Som du har forandret deg og vokst, barnet mitt..." Men det kunne anes ut fra røsten hennes at jeg ikke lenger bodde inni henne. Jeg sto utenfor, var kommet ut av hennes sjelelige helligdom. Jeg fornemmet at det ville ta meg et langt liv å komme innenfor igjen. I motsetning til mamma rant ikke tårene, men jeg skrek i mitt indre av den smerten som fulgte med å høre inngjerdingen i min mors røst: Hendelsesguden hadde revet oss fra hverandre.

Nordiske mannfolk er likte taktløse som de islandske. De blir fulle før middagen, ler høyt, roper, ender med "å synge", selv på restauranter der folk betaler for å slippe bråk og spetakkel. Men lommebøkene deres ventet alltid klink edru i garderoben, mens den islandske sto vidåpen midt på bordet.

Islandske kvinner har visst ikke noe imot å administrere sine ekteskap. Noen av dem driver dem slik andre driver bedrifter, men de mislykkes selvsagt med rekrutteringen. Det var flere ganger at jeg måtte si opp mannlige ansatte, men det var sjelden at jeg fant noe som var bedre.

Mormor lærte meg tidlig å ikke respektere mannfolks rauting og å gjennomskue saker som helskjegg, byster og uniform. Det er en underlig uskikk hos oss kvinner å gå på nesa i gruset og ta alt våset fra disse slipsbærerne for god fisk. Det er det mest seiglivede tull i vår tid at menn skal ha mer vett enn kvinner. Misoppfatningen har oppstått fordi noen av dem kan flere viser enn oss, og fordi de haler daukjøttet sitt opp på talerstolene. Denne villfarelsen finner man selv hos de største heltinner, det kan jeg hilse og si.

"Jeg skulle gjerne ha bestilt tid hos deg for en kremering."
"Bestille tid?"
"Ja."
"Ja, og...hva...hva er navnet?"
"Herbjörg Maria Björnsson."
Nå ble det rotet i papirer.
"Ja, jeg finner ikke navnet her i oversikten. Har dere sendt inn begjæring om kremasjon?"
"Ja, nei, nei. Jeg bestiller tid til meg. Til meg selv."
"Til deg selv?"
"Ja."
"Men...altså...først må det komme en begjæring, altså."
"Og hvordan gjør jeg det?"
"Du kan fylle den ut på nettet og sende den til oss, men vi tar egentlig ikke imot begjæringen før, før det...Ja."
"Før hva da?"
"Jo, vi tar ikke imot noe, liksom...hvis ikke noen er -ja, død, ikke sant."
"Ja, ja, jeg er død til den tid, det kan du stole på."
"Ok? Eh..."
"Ja, og hvis det drøyer, kommer jeg bare bort og legger meg levende inn i ovnen."
"Levende? Neii, det...det er ikke lov, skjønner du."
"Ja vel, jeg skal prøve å komme død, når har du tid?"
"Jo, eh...når vil du...?"
"Når jeg vil dø? Jeg hadde nå tenkt meg å dø før jul, i adventstiden, sånn midt i desember."