Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Karnas arv er tredje og siste frittstående roman i trilogien som innledes av Dinas bok og Lykkens sønn. Karna er den lille morløse datteren til Benjamin. Hun er et alvorlig og merkelig barn, med en vakker sangstemme. Og hun har «fallesyken». De epileptiske anfallene gir henne en særegen plass i det lille samfunnet hun vokser opp i. Slik får hun for eksempel en spesiell kontakt med farmor Dina, lenge før Dina vender tilbake til Reinsnes fra Berlin. Romanen er lagt til et nordnorsk samfunn i forandring i 1870- og 80-årene. Den handler også om menneskers hjerte, om valg og svik og om kjærlighet. Karna er tidlig vitne til farens svik, og får dessuten som veldig ung en tung arv hun ikke kan bære alene.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2002
Format Heftet
ISBN13 9788205300118
EAN 9788205300118
Serier Gyldendal bestselger Dina (3)
Genre Historisk litteratur
Omtalt tid 1800-tallet
Språk Bokmål
Sider 557
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Nok en fin og velskrevet bok av Herbjørg Wassmo. Benjamin er ferdig utdannet lege, og kommer tilbake til Reinsnes med sin datter Karna, som har epilepsi. Dina kommer også hjem til Reinsnes fra Berlin, og i kjent Dina-stil tar hun styringen, og trekker i tråder både her og der.... Spennende avslutning på boka
Har nå lest alle tre bøkene om Dina for å oppdatere meg før fjerde boken som kom nå i høst og jammen var det herlig å ta dem frem igjen. For en penn Wassmo har! Det er så flott skrevet og beskrevet og du kommer så godt innunder huden på personene. Gleder meg nå til å begynne på fireren!
Han strøk hånden gjennom håret. En bevegelse han hatet ved seg selv, men ikke kunne stoppe fordi han ikke var klar over den før den var gjort.
Svigerdøtre var aldri slik en først så dem. Men det var jo ikke svigermødre heller
Det hadde alltid vært slik at alle, unntatt pappa, ble alvorlige og rare når hun spurte etter farmor. Derfor visste hun bare det pappa hadde fortalt. Og han snakket om farmor som om hun skulle være en av de syke som han ikke så mere fordi de var blitt friske: Høy. Mørkt hår. Sa ikke så mye. Flink til å seile, regne og ri. Og til å spille cello. Pappa husket ikke så mye annet. Jo, at hun kunne bli så sint at alt ble kaldt.
Hannas hånd lå på teppet. Blå med et stort, åpent sår.
-Korsen ble handa di slik?
-Han har gode reisesko. Jernbeslag.
Men de som svever i den villfarelse at en kvinnes gråt er det samme som overgivelse, vet lite om kvinner
-Men Anna, her er luft nok! Hørte hun bak avisen.
-Hva hjelper det når jeg holder på å bli kvalt, sa hun
Du Karna , har så skjør ei utside. Men det gjør ingenting, for innsida di er som å støte på et grunnfjell. Med mæ e det motsatt. Og det e når åpent grunnfjell sprekk at alt ramla over den som står nærmest. (Fra farmor Dina)
Hvordan i all verden kom de seg fra sted til sted når de ikke hadde hav? (Karna når hun så kartet over Berlin hvor farmor Dina hadde bodd)