Bokelskere.no

Hvordan i all verden kom de seg fra sted til sted når de ikke hadde hav? (Karna når hun så kartet over Berlin hvor farmor Dina hadde bodd)

Du Karna , har så skjør ei utside. Men det gjør ingenting, for innsida di er som å støte på et grunnfjell. Med mæ e det motsatt. Og det e når åpent grunnfjell sprekk at alt ramla over den som står nærmest. (Fra farmor Dina)

-Men Anna, her er luft nok! Hørte hun bak avisen.
-Hva hjelper det når jeg holder på å bli kvalt, sa hun

Hannas hånd lå på teppet. Blå med et stort, åpent sår.
-Korsen ble handa di slik?
-Han har gode reisesko. Jernbeslag.

Men de som svever i den villfarelse at en kvinnes gråt er det samme som overgivelse, vet lite om kvinner

Svigerdøtre var aldri slik en først så dem. Men det var jo ikke svigermødre heller

Det hadde alltid vært slik at alle, unntatt pappa, ble alvorlige og rare når hun spurte etter farmor. Derfor visste hun bare det pappa hadde fortalt. Og han snakket om farmor som om hun skulle være en av de syke som han ikke så mere fordi de var blitt friske: Høy. Mørkt hår. Sa ikke så mye. Flink til å seile, regne og ri. Og til å spille cello. Pappa husket ikke så mye annet. Jo, at hun kunne bli så sint at alt ble kaldt.

Han strøk hånden gjennom håret. En bevegelse han hatet ved seg selv, men ikke kunne stoppe fordi han ikke var klar over den før den var gjort.