Det var ikke noen vits i å tenke bakover. Han hadde blitt kastet inn her, med disse sårene, med denne smerten, bak denne pulten, rett ved dette vinduet, i denne gata, i denne byen, i dette landet, på denne planeten, hvor han var så bitte liten, ubetydelig, var i ferd med å bli helt hjelpeløs, det var det som var testen, om han kunne stå imot det, ikke bli overmannet av motløsheten.

Vi må være bevisst på at alt vi har - og alle de menneskene vi er glad i - vil forsvinne en eller annen gang. Kunsten er å ha dette i mente, uten å bli pessimister. Å være bevisst på tingenes forgjengelighet skal ikke gjøre oss triste, men heller få oss til å elske vår nåtid og alt som omgir oss.

Kanskje må du ha hatt et bein i graven før du fullt ut forstår hva det vil si at du lever én gang.

«I grunnen gir jeg blaffen i om verden river seg selv av hengslene. Det eneste jeg bryr meg om, er denne jenta.»
«Hva heter hun, egentlig?»
«Vet ikke.»
«Du vet ikke navnet hennes engang?»
«Jeg vet i grunnen ingenting om henne. Bare at hun er fra Böhmen. Og at hun har den vakreste tannglipen i hele verden.»
«Den vakreste tannglipen i hele verden? Du er sannelig hardt rammet.»
«Jeg sa jo det.»
«Og hva vil du at jeg skal gjøre med det?»
«De er jo doktor! Og professor også!»
«Hva så?»
«De har skrevet bøker. Mange bøker! Står det ikke noe i dem som kan hjelpe meg?»
«For å være ærlig: Jeg tror ikke det.»
«Men hva skal alle de bøkene være godt for da?»
«Det lurer jeg også på noen ganger.»

Å finne den rette kvinnen er en av de vanskeligste oppgavene i vår sivilisasjon. Og vi må alle sammen greie det helt på egen hånd. Vi fødes alene, og vi dør alene. Men sammenlignet med ensomheten vi opplever når vi står ansikt til ansikt med en vakker kvinne for første gang, fremstår fødsel og død nærmest som sosietetsbegivenheter.

Lesing er en form for erindringskunst; den som leser, holder forbindelsen til fortiden åpen. Felles for alle som leser over tid, er at minner, tekstbrokker, ord og setninger fra det vi har lest, danner lag på lag av litterære årringer i oss som samlet utgjør et slags privat og usynlig bibliotek.

Jeg tror ikke jeg kan bevare helse og livsmot med mindre jeg tilbringer minst fire timer hver dag, og ofte mer enn det, med å streife gjennom skogene og over høydene og markene, fullstendig fri for alle verdslige gjøremål.

Om du er rede til å forlate far og mor, søster og bror, hustru og barn og venner for aldri å se dem igjen; om du har betalt din gjeld, satt opp ditt testamente og i ett og alt gjort opp ditt bestikk og er en fri mann - da er du klar for en vandring.

Visse ting hos tidligere tenkere og forfattere vil alltid støte an mot vår moral. Så vil noen peke på det og si at dermed er ingenting av det de sa, noe verdt i det hele tatt. Det er en vanvittig måte å tenke på. Vi skal selv bli prøvet på den måten der en dag, og da skal vi se hvor mye av vårt eget som blir stående igjen.

Jeg har hatt sjelelige kriser der jeg ikke har ant min arme råd. Opplevelsen av at nå er det bare to muligheter, jeg kan enten bli gal eller prøve å motstå dette. Så banalt som det. At litteraturen kan redde et menneskes liv, vet jeg. Det har den gjort for min del, og det har den gjort for andre jeg kjenner.

Boken er et helt spesielt medium. Den består av ord som gir en sterk fornemmelse av at de taler direkte til deg. Det er bare deg og ordene. Det er ikke visuelt, det er ingen lyder, ingenting rundt deg, det er bare deg og din egen persepsjonsevne. Ordene som står der på papiret, kan ha eksistert mer eller mindre uforandret i to tusen år, og likevel er det som om de kommer fra et menneske som taler direkte til deg. Du møter faktisk et annet menneske. Det er det jeg mener med kjærlighet, med å sette seg i en annens sted. Du blir kjent med et annet menneskes bevissthet.

Kjartan: Jeg har aldri forholdt meg til dette som en karriere. Men la oss si at vi hadde vært sportsfolk, da hadde vi hatt kommentatorjobb nå. Hadde vi vært skiløpere, hadde vi sittet og pratet om andre som hadde gått på ski. Isteden går vi fortsatt på ski. Vi gikk kanskje fortere før, men vi går bedre nå. Vi går jævlig bra på ski nå.

SOLA: Jeg leser ikke alltid tekstene før vi spiller låtene, så de kommer som oftest inn når Prepple synger dem og jeg synger med. Setningen fra «En Vill En» som går «småfuglene i hekken synger sangen min» - der han går hjem på natta om sommeren og er forelsket – jeg trodde lenge at han sang «Jeg er småfull i hekken, synger sangen min»! Jeg fortalte det til Kjartan, som syntes det var jævlig bra. «Det kunne godt vært sånn!» Prepple hang seg opp i det og kom i skade for å synge «småfull i hekk... - faen!» på noen konserter. Ikke så rart – alle har vel vært småfulle i hekken?

PREPPLE: Jeg tålte ikke all oppmerksomheten. Ble vel litt høy på meg sjøl en stund. Crewet ble drittlei av meg. Etter en jobb i Trøndelag eller Mosjøen tok Steinar Hansen, sjåføren vår, og Frode Røe, grep, og bare la meg i bakken. De reiv opp en pose potetgull, åpnet kjeften min, og stappet nedi til jeg nesten døde. "Skjønne' u' e' no, eiller?!" Det var en fin måte å jekke ned noen på - det virka.

"Idyll på Enerhaugen? Jeg skal gi deg idyll!! Ta deg med ut på utedoen en iskald februarkveld der vi må sparke lenge og hardt i doen for å skremme vekk rottene før vi setter oss for å gjøre vårt, samtidig som vi må skynde oss å bli ferdige før rottene kommer tilbake for å bite oss i rompa! Og mens vi sitter der og hutrer og sparker i doen mens vi skjelver av kulde og redsel for rottene, DA skal vi snakke om idyll!"

Ja, jeg har det veldig ofte veldig godt. Og i hvert fall godt nok. Og det har vært godt nok. Nei, jeg er ikke halvdød engang. Og dette er jo en strålende kveld. Skål!

Når jeg skriver, er jeg helt og holdent i boken. Jeg driter i resten av verden. Det er noen vidunderlige dager.

Første gang barnetroen begynte å svikte meg, var da jeg skjønte at det umulig kunne foregå fotballkamper i himmelen. Det var ikke mulig å tenke seg fotballens divisjonssystem, med tapere og seriemestere, nedrykk og opprykk, i himmelens evighetsperspektiv. Ingen lag kunne vel rykke ned i himmelen. I så fall kunne det ikke være noen himmelsk hovedserie heller. Da fikk jeg en liten religiøs krise.

Egentlig har jeg definert meg selv som et vrak hele tida. Det har jeg nok gjort. Så du kan si at jeg er Norges lengstlevende vrak.

Mitt oppvekstmiljø kan sammenlignes med kommentarfeltene på internett. Et internettnettsted av verste skuffe.