Nina har alltid hatt lyst på en vanndispenser. Den ville ha komplettert skriveplassen hennes, og hun kunne ha drukket kaldt vann når som helst, uten å reise seg fra stolen, så godt og fint det ville ha vært, hun hadde kanskje skrevet mer og bedre med dispenservann, men den gangen hun undersøkte hva det ville innebære å få det levert, forsto hun at det kostet flere tusen i måneden og at blåkledde menn ville komme med blå biler og trille tanker inn og ut, hun slo det fra seg, det var en drøm, uoppnåelig for lyrikere.

Pinnsvinet, som Nina kaller Jussi, kommer luskende. Det lepjer i seg soyamelken. Nina bøyer seg ned og klapper det. De er venner, disse to. "Så fint at du kommer, Jussi", sier hun, "Jeg følte meg så alene i morges, men når jeg ser deg, går det litt bedre." Pinnsvinet drikker og drikker. "Du er heldig som ikke skal gi ut bok i dag", sier Nina. "Ikke en eneste bok skal du gi ut, verken i dag eller noen annen dag. For et heldig lite pinnsvin du er. Og så vet du ikke om det engang."

Telefonsvareren ble en fiasko da ingen hørte forskjell på stemmen og pipetonen.

Det er plass til mye god mat i et tomt kjøleskap.

Han våget seg til å skotte ned på hennes hånd. Den lå så liten, så sterk, så brunhudet, så varm, i hennes skjød. Den lå bare en hårsbredd fra hans egen. Han ble sittende som bergtatt og se på hennes hånd, han begynte å skjelve. Bare å legge sin hånd oppå hennes, det ville være det forløsende ord. Det var bare en hårsbredd som skilte mellom ham og hele det vidunderlige livet.