Ingen hylle
2018
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Sigurd Jorsalfare var den første europeiske kongen som vervet seg til korstogene. Historiene om hans fryktløshet og mange seire har gjort ham til en av de fremste helteskikkelsene våre. I 1108 ledet han som attenåring 60 skip ut fra Bergen, på vei mot Jerusalem. Forfatteren Øystein Morten har reist i hans fotspor, på jakt etter et sannere bilde av sagakongen.
Fortellingen starter med at hodeskallen til Sigurd Jorsalfare tas ut fra det kongelige gravmausoleet på Akershus festning. Kan dagens rettsmedisinske metoder forandre historien? Kan vi komme nærmere kongens personlighet?
Øystein Morten prøver å rekonstruere stiene Jorsalfare vandret og slagene han kjempet. Et av de mest spektakulære slagene skjedde i en fjellhule på den spanske øya Formentera, hvor forfatteren klatrer i revner og stup for å fatte hvordan Sigurd kunne overmanne fienden ved hjelp av skip, hundre meter over havet.
Tre år etter at han forlot Bergen, vender Sigurd Jorsalfare hjem, men alle skipene er borte, og kongen selv - er han blitt gal?
Øystein Morten levendegjør de norske og utenlandske kildene om Sigurd og setter dem i en helt ny sammenheng.
Dette er historiefortelling på sitt mest spennende!
"Øystein Morten er tilbake med en ny forfriskende biografi om en norsk vikingkonge. ...
Slik han i forrige bok klarte å gi oss et nytt blikk på Olav den hellige, rykker han nå Sigurd ut av sin gamle kontekst og lar oss vurdere ham i et nytt lys". Sten Inge Jørgensen, Terningkast 5, VG
«Jakten på SigurdJorsalfare» er drivende spennende historiefortelling, og dertil et skarpt portrett av historiefagets utfordringer og potensielle fallgruver. » Klassekampen
Forlag Spartacus
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788243008441
EAN 9788243008441
Omtalt tid Høymiddelalderen
Omtalt person Sigurd I
Språk Bokmål
Sider 251
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Øystein Morten skriver på sitt beste når han oppsøker stedene som Sigurd Jorsalfare besøkte 900 år tidligere, når han klatrer i fjell og kryper i huler. Han leser kildene kritisk, og er minst like opptatt av hva de ikke forteller om. Han følger Sigurds rute i Middelhavet, og oppsøker stedene hvor de mest kjente slagene sto. Slike bøker står alltid i fare for å dreie seg mest om forfatteren og mindre om den historiske skikkelsen han prøver å skildre, men Morten vipper ikke over i det selvopptatte. (Hele omtalen ligger på Sølvberget sine nettsider.)
En lettlest og informativ bok. Nettopp derfor er det et stort savn at en ikke har tatt seg bryet med et register. Sigurds første kone kalles i boken Biadmunio, men på gælisk har hun trolig hett Biadmuin eller Biathmin. På norrønt kalles hun både Bjaðmunjo og Bjaðmynja. Det er derfor merkelig at forfatteren i stedet presenterer henne under navnet Biadmunio.
Eget lærerikt, spennende og morsom!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketRocka Blanca? Han ser rart på meg. Den gamle borgen? Men det er ingen ting i dag, sier han. Hvor den lå? Han peker et stykke nedover, mot en klynge høye trær. Jeg peiler meg inn mot stedet, går langs en kjerrevei like innvevd en gård. Noen hunder i bur gneldrer stygt mot meg. Jeg går inn i skogen med de høye trærne. Det renner en liten bekk der inne. Det er mørkt under trærne. Jeg setter meg på noen steiner. De ser tilhuggede og gamle ut. Jeg tror jeg har kommet frem. Til ingenting.
...det er den som har mest makt og flest krigere, som reelt sett bestemmer over tinget, og at det er de to kongenes jevnbyrdighet som gjør at saken aldri får sin ende. Det som stod i loven, var ikke avgjørende, men hvem vennene dine var.
"Du er redd for at jeg skal ta trikken igjen", sa Holck. Forrige gang han hadde hentet ut hodeskaller fra slottskjelleren, Håkon V Magnusson og hans kone Eufemia, hadde Holck tatt skallene i en bærepose og tatt trikke opp til Rikshospitalet , attpåtil sammen med en journalist fra Aftenposten , noe som hadde falt folkene på Akershus tungt for brystet.
Fremme, der skipene møter det hellige koret, tennes røkelseskaret. Verdens største røkelseskar er her i denne kirken, over en meter høyt. En løfteanordninger med tau og taljer svinger det fra side til side. Karet suser rett mot meg før det hever seg oppover og oppover, 20 - 30 meter mot taket, og kommer med veldig fart tilbake igjen. Det er et skremmende syn, og en eksotisk duft brer seg i kirken. Røkelsen er menneskenes bønner som stiger oppover mot Gud i himmelen.
"Har du hørt om byen i Spania der apostelen Jakob er begravet?" spør han plutselig. "Jeg har vandret dit, fortsetter han." ...
"Etter å ha vandret i 27 dager fra Frankrike" , sier han. "Det vanlige er å bruke 33 dager."
"Er du en kristen?"
"Nei, bare interessert."
"Du gikk ned under koret og så kisten med knoklene til apostelen Jakob?"
"Selvfølgelig."
"Tror du det virkelig er han som ligger der?" spør jeg.
"Har det noen betydning?"
"Antagelig ikke," svarer jeg. "Døde ben er vel uansett aldri annet enn symboler. Som viser til noe annet. Hva de er i seg selv, er kanskje uinteressant ."
Målet til Magnus var å bygge et kongedømme i vest. Et rike som skulle styres av den yngste sønnen Sigurd. Eldstesønnen Øystein skulle ha Norge . Selv levde Magnus Berrføtt under mottoet "Konger skal man ha til makt og ære, ikke til et langt liv". Han ble ikke mer enn 29 år gammel.
De som skulle bli korsfarere, måtte gi et høytidelig løfte foran en prest, eller helst en biskop. ... Fullførte de reisen, fikk de tilgivelse for alle sine synder. Men dersom de brøt løfte, lot være å reise eller vendte om underveis, ble det sett på som alvorlig. De som snudde under det første korstoget, ble truet med bannlysning av paven og var utsatt for hån og spott fra samfunnet rundt seg. De som fullførte et korstog, høstet ære for resten av livet. Skammen blant dem som vendte tilbake uten å ha innfridd løftet, var tilsvarende stor.
Det jeg føler, er en nærhet til Sigurd Jorsalafare og hans verden. Det er noe magisk ved at vi befinner oss i den samme kirken, tråkker på de samme steinene, følger de samme ritualene. Men kanskje er det bare en illusjon. En overflate som skjuler at vi lever i helt forskjellige verdener. Kanskje vil jeg aldri forstå.
Hver sommer arrangeres det en festival der folk kler seg som vikinger og kommer innover mot tårnene med skipene. Lokalbefolkningen venter i frykt, spesielt kvinnene. "Vikingene" fortøyer båtene, skriker som barbarene, de har hjelmer med horn, røver og plyndrer, tar kvinnene osv. Det hele ender i en løssluppen fest. Folk lar rødvinen flomme over seg selv, det skal symbolisere alt blodet som fløt når de nordiske vikingene kom. I Galicia kalte folk meg viking når jeg sa jeg var fra Norge . Og det er som om vi -"vikingene"- representerer det groteske og barbariske i mennesket, noe det kan være godt å slippe ut, en gang i året.
Hva kunne du tenke deg å gi for dette teppet? ...
1000 lire, sier jeg og angrer straks. Nesten 3000 kroner. Guidebøkene forteller at den virkelige prisen som regel er omtrent halvparten av det de krever. Men jeg har en mistanke om at selgerne har plukket opp hva som står i bøkene, og nå krever det tredobbelte. Jeg frykter jeg ender opp med et dyrt teppe min kone ikke vil ha. At jeg blir sittende med et tyrkisk bønneteppe på det overfylte kontoret mitt.
Anbefalt historisk litteratur. For det meste faglitterære utgivelser.
Skriving er forlengelsen av lesing. Her er de jeg leste (og deretter omtalte på Sølvbergets nettsider) i 2015.