2014
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Forlag Pax
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788253037547
EAN 9788253037547
Omtalt person Maria Amelie
Språk Bokmål
Sider 120
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet motsatte av kjærlighet er ikke hat,
hat er forkrøplet kjærlighet.
Det motsatte av kjærlighet er likegyldighet.
ELIE WIESEL
Jeg tenkte slik jeg pleide hver kveld, at det er godt jeg lever, og de jeg er glad i, lever også. Likevel kjente jeg et stikk av tvil.
When the people fear the government there is tyranny,
when the government fears the people there is liberty.
THOMAS JEFFERSON
Tilbake til virkeligheten, sa jeg høyt til meg selv. Du trodde du kunne være Maria Amelie, du trodde du kunne være et menneske. Du trodde du kunne fortelle din livshistorie: Om å være på flukt mer enn halvparten av livet, om at du trodde du hadde rett til å ytre deg i verdens beste land. Du trodde du kunne være den du ville.
Et sted inni meg var jeg bare meg. Med den kjernen hadde jeg klart meg så langt. Skulle også den delen av meg briste?
Jeg hadde begravd luktene, minnene og fargene fra Russland i en liten kiste. Det sto "kommer aldri tilbake" på den, og jeg kjente ikke behov for å bla gjennom minner, jeg trengte dem ikke og de trengte ikke meg. Aldri i livet mitt hadde jeg trodd at jeg skulle være tilbake i akkurat denne byen igjen.
Vil vitnesbyrd fra asylfengsler over hele Europa en dag skyggelegge deler av menneskehetens historie? Vil behandlingen de fikk der de søkte hjelp, og tilværelsen de måtte dra tilbake til, utgjøre en av vår tids mørke historier? Vil opplevelsene til mennesker på flukt føye seg inn i rekken av hendelser som for mange, der og da, i de landene der det er fred og godt og være, blir oppfattet som normalt, men mange år senere bli skrekkeksempler på ansvarsfraskrivelse og uintendert grusomhet? Vil kriminaliseringen av sårbare mennesker bli noe vi aldri kan være stolte av?
Trandum var et transittsted, en seng og frokost på vei til flyplassen og deportasjon. Her var man under overvåkning hele tiden, det var regler, det var fengsel. Var du en asylsøker, spilte det ingen rolle om du hadde bodd ulovlig en dag eller 15 år i Norge. Her havnet vi alle sammen.
Jeg sto på sidelinja og kunne ikke engang følge med på hvordan livet mitt ble brettet ut på avisforsidene, hvordan kjæresten min og andre førte mitt budskap, min sak, videre. Det var som om min, Maria Amelies, eksistens opphørte og ble erstattet av "Maria Amelie- saken". Noen hadde stjålet alle følelsene mine og i stedet plassert ut et dyrisk overlevelsesinstinkt.
De dro. Igjen var jeg tilbake på rommet. Alene.
Jeg torde ikke tro på det. Jeg orket ikke tro på det. Jeg begynte å kjenne at noe i meg smuldret sakte opp, og at jeg ikke lenger kunne stoppe det. Det var en stein som falt fra stor høyde. Fjellet ble mindre. Grunnen virket usikker. Fremtiden fantes ikke.