Ingeborg Arvola er nominert til Brageprisen for denne boken, og det er meget forståelig! Den minner meg på mange måter om bøkene til Jón Kalman Steffánsson, og for oss som er trollbundet av bøkene hans, er vel da mye sagt om denne boken.
Med sitt særegne og sanselige språk har Arvola ført meg til Øst-Finnmark for over hundre og femti år siden, og der har jeg sett landskapet og følt tilværelsen til Brita Caisa Seipajärvi. Hun innvandret på lykke og fromme fra Finland med sine to sønner og levde et liv svært forskjellig fra det vi kjenner, - men følelsene, og dem er det mange av, er gjenkjennelige. Brita har spesielle, arvede, evner som healer, og vi får også et blikk inn i en tilværelse hvor «småfolk» og det overnaturlige var en naturlig del av hverdagen, - som det jo var for dem den gang. Øst-Finnmark var forøvrig på den tiden en liten smeltedigel hvor flere kulturer var i bevegelse og møttes – kvener, skoltesamer og nordmenn – med de problemer det innebar da og hvor noen vel fremdeles er aktuelle.
Arvola viser i et etterord at hun har satt seg grundig inn i den historiske bakgrunnen, så boken er trygg og god å lese også på det området.

Så kan jeg ikke la være å trekke inn at på forunderlig vis vakte boken assosiasjoner til min egen slektshistorie, her sørpå. Én av mine veldig mange formødre var også av finsk avstamming, het også Brita, og hun tok seg også alene inn i Norge med barna sine, - riktignok til Hedmark på 1600-tallet. Uansett, vi har alle formødre og -fedre som har levd tøffe og annerledes liv, - det er det interessant å lese om og viktig å huske på!

Så går de litt, og så spiser de litt, og så jobber de litt. Ja, halvveis inn i boken innser jeg at dette er mer en Vandring fra Finnland til Norge minutt for minutt, og jeg er ikke blitt fenget. Jeg er ute etter bøker med en edge, overraskende beskrivelser og kildringer, bøker som kan ryste litt, dette er alt annet enn det.

Ingeborg Arvola skriver med innsikt om dette karrige livet. Naturen er med gjennom hele boken, gjennom nydelige skildringer av alt som lever rundt oss.

Denne odysseen strekker seg i likhet med Homers versjon over flere år. Vi får spesielt en levende beskrivelse av den første strekningen fra Sodankylä i Finland til Neiden i Norge. Deretter synker tempoet med flere lange opphold i Neiden og Bugøynes (Pykeijä). Som Odyssevs møter hovedpersonen Brita Caisa mange karakterer blant Finnmarks allsidige befolkning. Mange av dem blir bare navn i forbifarten, mens enkelte står fram som fullverdige, markante personligheter.

Reisen og oppholdene innebærer også en del skjellsettende vendepunkter for hovedpersonen. Selv om disse hendelsene er sentrale nok som kjærlighetshistorien mellom Brita og Mikko, så synes jeg romanen etterhvert mister mye av drivet som begeistret meg i begynnelsen.

Folkemedisin og varme hender
Alt før en har kommet midtveis i boka, opplever vi at hovedpersonen møter stor tiltro som medisinsk omsorgsperson og fødselshjelper. Arvola får fint fram den glidende overgangen mellom praktisk innsikt hentet fra folkemedisinen, overtro og religiøs overbevisning. Hun setter ikke opp noe motsetningsforhold mellom dem.

Men seinere i romanen virker det som den praktiske innsikten svinner hen og blir erstattet av egen tro på den positive virkningen av varme hender, en egenskap Brita Caisa mener hun har arvet fra sine forfedre. (Boka inngikk i Lesesirkel 2021s felleslesning).

Før jeg startet på denne boken, hadde jeg lest endel om den. Deler av min familie er av kvensk ætt, så jeg hadde gledet meg til å få vite litt mer om både kvener og deres innvandring til Norge. Når jeg nå er ferdig med boka, sitter jeg igjen med en litt bedre oversikt og inntrykk av hva som skjedde for mange generasjoner siden, men ikke så mye som jeg på forhånd hadde trodd. Boka er skrevet i romanform, og er lettlest. Den framstår som litt drømmende i formen, et språklig grep jeg ikke fikk helt tak på. Stor skrift, korte kapitler og mye luft gir inntrykk av at boka kunne vært på adskillig færre sider. Det ble derfor terningkast 4 fra meg, og jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å lese de neste to bøkene i trilogien.

Jeg har lest flere anmeldelser av boken før jeg gikk i gang, og det er ikke mangel på lovord - storslagent epos, poetisk, sanselig, sexy og Brageprisvinner.
Etter endt lesing sitter jeg i undring, og er nesten litt skamfull over «ikke å ha skjønt det». Mye her er sanselig, og hun evner godt å beskrive karakterer, relasjoner og gjestfriheten, men samtidig lurer jeg på hva det er ved denne teksten som løfter omtalene til slike høyder?
Jeg unner Arvola dette gjennombruddet, som sikkert er fortjent, men det gagner ikke min leseopplevelse at omtalen blir så bejublende.
Kan hende blir jeg litt lei av at kvener atter en gang settes i forbindelse med ganning, fyll, hor og vold, som ikke gjør det lett å få øye på det eksotiske og storslagne.
Ikke at det har noe å si for historien, men jeg hadde likt om forfatteren også fikk fram de store avstandene i dette fylket. Det er ikke noen svipptur å forflytte seg fra Neiden til fiske i Bugøynes, marked i Varangerboten eller handel i Vadsø. Det er henholdsvis 5, 8 og 13 mil, men det er en roman, ikke et atlas, jeg vet.
Det jeg liker best er hvor elegant Arvola får flettet inn de kvenske frasene, som det er ganske mange av i boken.
Har man sansen for familiekrønike og skildring av hverdagen på 1800-tallet er dette et blinkskudd.
I morgen (16/3) er det kvenfolkets dag, så hyvvää kveeninkansan päivä!

Forfatteren skriver godt, men det blir helt umulig å holde orden på alle person- og stedsnavn og dermed forstyrres også historien

En opphauset og (ikke fortjent) oppskrytt roman. Sitter å lurer på hva i all verden jeg har mista på veien som ikke har sett genialiteten i boka så mange har omtalt. Ikke verd de gode terningkastene. Dette er ikke stor litteratur. Språket er enkelt og umodent. Lite orginal historie. Likner på mange jeg har lest før men da med mye mer rikdom og innsnirkling og blomstrende språk som gir meg noe. Dette var som barnas tyttebærturfortellinger fra skolen. Ikke imponert. Men: stor pluss for å skildre akkurat en del av norsk og samisk historie som ikke er så mye omtalt tidligere. Jeg lærte litt om utvandringene fra Finland til Norge. Det er om ikke annet noe.

Frodig, poetisk, vakker, opprørende, trist. Troverdige og gripende personer. Lærerikt innblikk i kvenene sin historie. Minner meg på mange måter om boka «Zulejka åpner øynene». Leste boka på to dager, og gleder meg til neste bok!

«Kan man ta et helt menneske og skyve det vekk? Voi ei. Intet menneske får plass i en liten rute i prestens bok, sorte pennestrøk i kirkeboka, det er ikke der du finner meg, selv om de skrev meg ned. Selv når de meg opp på de dødes side, og krysset føyer seg til navnet Brita Caisa Seipajærvi, kommer livet mitt til å være det de forteller om meg, de som kjente meg. Eller kjente til meg.»

Jeg hadde såvidt observert romanen Kniven i ilden av Ingeborg Arvola før jeg fikk den i julepresang. Kjente igjen omslaget fra diverse bokanmeldelser uten at jeg hadde heftet meg med den. Faktisk var min første tanke at jeg skulle bytte den i en annen bok. Men heldigvis gjorde jeg ikke det. For det ble litt av en leseopplevelse. Det er skrevet mye om romanen, f eks her på Bokklubben.no:

«Brita Caisa Seipajærvi er 35 år – halvveis i livet. Hun er så vakker at mannfolkene faller som fluer. Hendene er varme og helende. Brita gjør syke dyr friske, og mennesker kan hun også hjelpe. De to barna, Aleksi og Heikki, har to forskjellige fedre. Hun har ikke vært gift med noen av dem. Den ene var allerede gift, den andre døde. Det er grunnen til at hun fire søndager på rad sto til spott og spe i kirka og ble dømt som løsaktig av presten. Brita er beryktet og skandalebefengt. Fremtiden er ikke på hjemplassen. Hun må ut på vandring! Brita og ungene pakker sleden med det lille de har og setter reinen foran. Hun reiser for godt og skal aldri mer vende tilbake til stua til mor og far med nedslått blikk. Heldigvis har hun evnen til å smile sola fram. Året er 1859.»

Kniven i ilden» handler om Ingeborg Arvolas tippoldemor Brita Caisa Seipajærvis dramatiske liv i Finnmark.

Jeg er født og oppvokst i Finnmark. Romanen fikk meg til å tenke på min oldemor Marie Magdalene. Det er ikke så lenge siden jeg fikk vite om henne og at hun i 1838 som ettåring kom til Finnmark sammen med moren og en søster. De hadde fått skyss med samer fra Nord Sverige til Finnmark. Var det hungersnød som hadde fått moren til å ta med seg barna og reise. Eller var det historien om at mannen, som var skysskar over Torneelva, var blitt ranet og drept, som hadde fått henne til å reise.

Historien om nybyggerne i Neiden fikk meg til å tenke på bøkene til Laura Elizabeth Ingalls Wilder som på norsk har tittelen Huset på prærien. Jeg har både sett filmatiseringen og lest bøkene. Dette er bøker mest for barn. Romanen til Brita Caisa Seipajærvi er ikke for barn.

Her i dette intervjuet sier Ingeborg Arvola bl a dette:

«- Brita Caisa blir omtalt som en skjønnhet, men jeg greier ikke helt å se henne for meg. Var hun virkelig så pen, eller hadde hun noe ved seg, en utstråling, noe man må legge merke til? Hvordan torde hun dra alene med to små gutter til et annet land. Fire søndager hadde hun stått kirketukt - på utstilling til spott og spe - likevel, hun kunne valgt å bli. Hun må ha vært trygg på seg selv.»

Jeg ble bergtatt av historien Ingeborg Arvola har skrevet om Brita Caisa Seipajærvi. Hun og de andre menneskene som har fått en rolle i romanen ble så levende for meg. Heldigvis er det planer om at historien blir en serie på tre bøker. Og muligens blir det en film av romanen.

Omtale fra denne bloggen

Her er bøkene jeg har lest som medlem av Lesesirkel 2014 på Bokelskere.no -

Vinnere

Bøker jeg ønsker å lese før 2026 det året jeg blir 40

Bøker lest i 2023.

Alt jeg leser disse måndenen

Bøker på leselista.