Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boken handler om en ensom pike som tilbringer hele sin barndom på en klosterskole i Sveits. Foreldrene er skilt, moren har giftet seg om igjen og bor i Brasil, faren bor på forskjellige hoteller. Boken handler om vennskap, hjemlengsel og jentenes forestilling om å være isolert fra verden.
Omtale fra forlaget
Boken handler om en ensom pike som tilbringer hele sin barndom på en klosterskole i Sveits. Foreldrene er skilt, moren har giftet seg om igjen og bor i Brasil, faren bor på forskjellige hoteller. Boken handler om vennskap, hjemlengsel og jentenes forestilling om å være isolert fra verden.
Forlag Solum
Utgivelsesår 1998
Format Innbundet
ISBN13 9788256011476
EAN 9788256011476
Serie Fabula
Språk Bokmål
Sider 135
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Dette er ein original roman frå sveitsisk kostskolemiljø. Eg-personen som er 14 år, er forelska i, oppslukt av, medeleven Frédérique. Mykje av boka går føre seg på tankeplanet for Frédérique er noko for seg sjølv og går sine eigne vegar. Vi får innblikk i ei eiga verd bak kostskoleporten med hierarki mellom jentene og strikt disiplin. Oppdragelsa går ut på å gjera jentene klåre for eit liv med passande dosar intellektuelle syslar og borgarleg danning.
Historia er fortalt i korte setningar og med ein viss distanse i eit "kjølig" språk. Den norske oversettinga er på eit konservativt bokmål som speglar miljøet godt.
Boka er lese på få timar, men gir ettertanke.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg hadde ingenting å tenke på. Urviserne stod stille. Et riflet blad og en hvit sommerfugl gjorde kur til hverandre. Bladet flakset av sted, og mintes de safter det en gang hadde hatt, og sommerfuglen fulgte etter, som et sendebud på hemmelig oppdrag. Idyll og forfall i en lekene virvel.
Fjorten år gammel var jeg elev ved en kostskole i Appenzell. Det var trakter hvor Robert Walser ofte gikk lange spaserturer under den tiden han var innlagt ved mentalsykehuset i Herisau, ikke langt fra skolen vår. Han døde i sneen. Fotografier viser sporene etter ham, etter kroppens stilling i sneen. Vi kjente ikke til forfatteren. Ikke engang vår lærerinne i litteratur kjente til ham. Iblant tenker jeg at det må være fint å dø på den måten, etter en spasertur, synke ned i en naturlig grav, i sneen i Appenzell, etter nesten 30 år på mentalsykehus, i Herisau. Det er virkelig synd at vi ikke visste at Walser fantes, for i så fall kunne vi ha plukket en blomst til ham.
une amitié amoureuse, som franskmennene kaller det