Overalt hvor ordet æres, der anser man at også stillheten eier sterke, skapende muligheter. Men der hvor det går inflasjon i ord, der mister stillheten sin kraft.

Eller som den svenske forfatteren Per Olav Enquist har formulert det: «Takket være Bibelen har vi lært å stille spørsmålene. Men svarene finner vi i Ole Brumm.»

Jeg har alltid hatt et nært forhold til trær. I mine øyne de eldste levende vesener som finnes. De er mindre rastløse enn oss andre. De velger å stå der de står.

En av de ekleste setninger jeg vet, er denne: «Verden vil bedras.» For det vil vi jo slett ikke. På den annen side blir vi lurt hele tiden. Og av og til kan det nesten synes som om vi lukker øynene med vilje. Så for så vidt.

Han (Luringen, Prærieulven, Coyoten) peker på at uorden, forvirring, tårer, sykdom - og død, alt dette må tross alt til for at livet og verden virkelig skal kunne oppleves som meningsfullt. Og slik hjelper han oss, i likhet med Gudinnen - men på sin måte - til å overleve.

Kurt Vonnegut: Jeg har grublet mye på hvorfor man skriver bøker, når presidenter og senatorer og generaler så allikevel ikke leser dem. Mine erfaringer fra universitetet har gitt meg en god grunn. Man skal fange folk før de blir generaler og senatorer og presidenter, og forgifte deres sinn med menneskelighet.

Fra essayet Litteraturens Chaplin, om Kurt Vonnegut.

Mange forfattere liker bedre "å ha skrevet" bøker enn å skrive dem. George Sand var ikke en slik. Helt tydelig var det selve skriveprosessen som fascinerte henne mest.

Vi trenger steder hvor man kan bli som barn igjen. Vi trenger steder hvor mennesker som har glemt - eller ikke vet - hvordan det føles, får lov til å klappe en hund eller klø en katt under haken. Slik at vi kanskje langsomt kan slutte fred med resten av livet på denne kloden, og bli noe mer enn et arrogant "herrefolk". Og fremfor alt trenger vi lydløse områder uten bilder.