Man forandrer seg ikke før det blir for smertefullt å la være!

Dersom vi ikke er oss bevisst våre egne følelser og behov, kan vi kun styres av andres følelser og behov. Vi mister vår frihet og forsøker desperat å prestere liv istedenfor å leve det.

Dersom man ikke kan stole på sine egne foreldre, fører det lett til at man ikke kan stole på noe i hele verden, siden foreldreskapet for barnet er en prototype av "verden"

Å beruse seg med kunnskap innebærer at man overvurderer den lineære tenkningen på bekostning av kreativiteten og intuisjonen. Det innebærer at man hever den rasjonelle og objektive kunnskapen opp til et nivå der den ikke hører hjemme. Det fører til at mennesket som helhet forminskes til bare å inneholde kunnskap og tankevirksomhet. En slik person intellektualiserer alt. I verste fall kan han være helt blind for alt som ikke får plass i hans fornuftsmessige verden, slikt som tro, intuisjon kreativitet, drømmer. poesi, kunst, naturens fred og skjønnhet.

Forutsetningen for all vokster og forandring er at man tør å ta risker. Når et menneske tar risker, avstår det fra det sikre, det forlater den gamle tryggheten bak seg. Bare slik kan det virkelig forandres, bare slik kan det skape noe nytt.

Man kan bare bli fri fra skam bare gjennom å konfronteres med sin egen skyld og erkjenne den.

" Du skal ikke føle" er trolig en av de mest destruktive regler et menneske kan følge.

Dersom man ikke selv kan kjenne at man er verdifull, kan man heller ikke forstå at noen annen har behov for å bli satt pris på.

Mennesker med et tvangsmessig behov for kontroll, søker seg ofte til ledende posisjoner i samfunnet. Makten synest å dra dem til seg som en magnet.. Det finnes sjefer der underordnede har store vanskeligheter, sjefene vil sette sitt avtrykk på alt, også på den mest ubetydelige detalj. De underordnede får ikke ta noen som helst selvstendig beslutning, alt skal rapporteres til sjefen og stå under hans kontroll. Derfor ansetter slike sjefer personer som er svakere enn dem selv for at de underordnede ikke på noe stadium skal true deres særstilling.

Når vi spør etter meningen med livet, spør vi samtidig om i hvilken sammenheng vår menneskelige virkelighet skal innordnes. Meningen peker mot et mål som er større, mer forståelig og helt enn de sammenhenger som finnes her, akkurat nå. Når vi spør om lidelsens mening uttrykker vi vårt behov for å plassere lidelsen inn i en større helhet, vi vil se det fra et perspektiv som skulle kunne gi lidelsen den mening den nå mangler. Hva er meningen med at en to år gammel jente omkommer i en brann?. Hva er meningen med at noen menneskers liv i hovedsak består av sult og nød, mens andre lever i overflod og rikdom ?. Vi bærer alle disse spørsmål i oss, i vårt vesen. Hva er meningen med menneskets liv?