Det kongelige norske arbeiderparti har promotert skulen som ein veg til sjanselikheit og det klasselause samfunnet. Det er deira utdanningsutopi. Eg skal fortelle deg kva som er det verkelege innhaldet i denne utopien. Det verkelege innhaldet i denne utopien er at talentfulle og intelligente arbeiderungar som du sjøl kjem til å svikta arbeiderklassen og det arbeidande folket til fordel for individuelle karrierar og individuell vinning. Skulen kjem til å kolonialisera og omsosialisera arbeidertalenta til impotente og mislykka etterplaprarar av middelklasseideologi. Det er skolens viktigaste bidrag.

I dag blir fleire og fleire av ungane haldne i avhengigheit og maktesløse til dei er nærmare tredve år gamle. Mange bur hjemme hos foreldra sine. Dei tærer på mor og fars tolmodigheit som gjøkungar som er blitt flygedyktige for lenge sidan, men som nektar å flyga og klara seg på eigne venger. Dei har det for bekvemt heime. Det blir ikkje stilt verkelege krav til dei. Verken heime eller på universiteta og høgskulane der dei tilbringar tida si. Dei trur dei lærer noe viktig. Men det dei lærer er ideologi som ikkje har noe å tilføre det verkelege livet som er arbeidslivet.

Det var over en million mennesker som ble drevet inn i Phnom Penh, men det var svært lite rapportering om hvordan livet artet seg på landsbygda. Grunnen er at pressa ikke ville intervjue flyktningene. I boka Manufacturing Consent gikk Ed Herman og jeg gjennom alle reportasjene i New York Times, gjennom den mest hektiske perioden av den amerikanske bombingen. Sydney Schanberg var den faste korrespondenten, Malcolm Browne kom og gikk. Senere var det masse intervjuer på grensen til Thailand hvor man kunne finne ut om Røde Khmers forbrytelser. Så det er i orden å dra til grensen til Thailand, vandre gjennom jungelen for å lage reportasje om Røde Khmers forbrytelser, med det er en annen historie når man må krysse gaten fra hotellet sitt for å finne ut om forbrytelsene som USA er i ferd med å begå.

Finnes det andre referanser til litteratur i ditt forfatterskap?

Det finnes flere. En av dem husker jeg faktisk. Det var et avsnitt fra Ignazio Silones roman Fontamara. På toppen av verden er den lokale godseieren og under det er det hundene hans og under det er det ingenting og under det er det ingenting og under alt dette er det bøndene.

Jeg tente sigaretten og sendte en sky over mot han, og han snuste den inn som en terrier foran et rottehull.

Da var det den gamle mannen fisket opp stemmen sin fra bunnen av en sjakt og sa:
"Konjakk, Norris. Hvordan vil De ha konjakken?"

I 1965 støttet 25 prosent av afroamerikanere tilbaketrekning (fra Vietnam), 50 prosent var for våpenhvile og 25 prosent for opptrapping. Det samme året ble den hvite opinionen inndelt på følgende måte: 15 prosent for tilbaketrekning, 36 prosent for våpenhvile og 49 prosent for opptrapping. Helt til 1970 var faktisk afroamerikanerne, lavinntektsfamiliene og folk over 60 de eneste segmenter av befolkningen der flere støttet tilbaketrekning enn opptrapping. Likevel er det fremdeles vanlig å tro at antikrigsideen først og fremst var et fenomen blant hvite studenter fra middelklassen, både blant kritikerne og blant enkelte veteraner (de hvite med middelklassebakgrunn) fra bevegelsen.

Det sier ganske mye om boksesporten, og om Ali selv, at han tjue år etter at han la opp, var den eneste bokseren med sponsorinntekter fra næringslivet som kunne sammenlignes med dem basketball-, basketball-, amerikanske fotball- og friidrettstjernene fikk.

Fremfor alt er det forskjell på den tekst som vil forme en leser, og den tekst som vil komme leserens ønsker i møte. I det siste tilfelle har vi bøker som er skrevet og utformet over en lest som passer for serieproduksjon.

Og stadig står det oss fritt å si at det å befolke lesernes drømmer ikke nødvendigvis vil si å lulle dem i søvn. Det kan bety å utfordre dem.

En helt ny lov i Florida tillater folk å kjøre motorsykkel uten å bruke hjelm. Det er en gullgruve for nevrokirurger og begravelsesagenter.

En klok person hadde påpekt at da den hvite mann kom til Afrika, hadde den hvite mann Bibelen og afrikaneren landet. Etter kort tid hadde den hvite mann landet og afrikaneren Bibelen.

Koloniseringen av samenes land var langt mindre brutal enn det som hadde skjedd i Afrika. Den hvite manns himmel var blitt den svarte manns helvete.

Senere skal Anita fortelle de andre naboene at hun "ikke har sett Ove så rasende siden 1977, da noen på TV snakket om å slå sammen Saab og Volvo".