Med henvisning til rettsprosessen mot Thrane 70 år tidligere konkluderte Tranmæl: «Loven kommer alltid etter utviklingen. Den går aldri foran, skaper aldri noe nytt. Alt det nye må først kjempe seg fram. Først når det har seiret, blir det lov.»

Selv den mest vulgære propaganda inneholder vanligvis et element av sannhet.

Wall Street Journal tar hvert år for seg de beste finansanalytikere og ber dem om å forutse hva som kommer til å skje, og sammenligner valgene deres med tilfeldig gjetning med bruk av en dartblink. Det viser seg som regel at dartblinken er omtrent like god. Det er ikke det at folkene på Wall Street er dumme. Det er bare vanskelig å forutsi. Å prøve å forutsi hvor stor den økonomiske veksten og inntektsnivået vil være om to år fra i dag er så godt som umulig. Å prøve å forutsi hvordan noe vil være om førti år er tullball.

Alle andre, unntatt Høyesterett visste at tilståelsene var framkommet under tortur. Moshe Etzioni, en av høyesterettsdommerne, var i London i 1977 eller deromkring. Han ble intervjuet av Amnesty International, som spurte hvordan israelerne kunne få en så høy grad av tilståelser. Alle vet hva det betyr. Han sa: Araberne har en tendens til å tilstå. «Det er en del av deres natur».

Sannsynligvis er israelsk tortur blitt mer systematisk og grundig undersøkt enn kanskje noen annen. Grunnen er at man må ha høyere standarder i undersøkelsen. Hvis man diskuterer tortur i Pakistan, trenger man ikke ha særlig høye standarder. En fange forteller at han er blitt torturer, OK, en overskrift. Sier man det samme om Israel må man oppfylle fysikkens standarder. Så når det sveitsiske menneskerettighetsforbundet, Amnesty International eller London Insight-teamet foretok studier av tortur i Israel, var de omhyggelige. Men de kunne likevel ikke få disse studiene kommentert i USA.
Dette var i 1970-årene. Kanskje de ble nevnt en gang. Jeg husker tilfeller der pressen trykket israelske benektelser, men ikke den opprinnelige rapporten.

... ta dagens artikkel om World Economic Forum i Davos, Sveits, i New York Times. Den snakker om at de rike må få en sterkere følelse av sosialt ansvar. Ikke sånn å forstå at fattigfolk burde organisere seg og ta det de har rett til. Ikke sånn at vi skulle hatt et demokratisk samfunn der folk organiserer seg og overtar og tar sine egne avgjørelser. Men vi rikfolk burde være litt mer velgjørende. Plebsen kunne bli uregjerlig.

Malmen som råstoff for denne produksjonen kom hovudsakleg frå den dåverande Gullkysten, det nåværende Ghana i Afrika. Gruvene låg i Nsuta inne i landet, utskipingshamna heitte Takoradi. Frå smelteverket i Sauda på den skandinaviske Regnkysten gjekk ferdigprodukta, som var halvfabrikater til bruk i stålproduksjonen, til metallindustrien i dei engelske Midlands og det tyske Ruhr. Kol og koks, som også blei brukt i smelteprosessen, kom i fredstid vanlegvis frå Cardiff i Wales, Newcastle og andre gruvestrøk rundt Nord-sjøbassenget. Skatteoppgåvene gjekk til Cragmore på Bermuda, overskotet til New York City. Malm frå Gullkysten, svart kol fra Wales, kvite kol frå den norske Regnkysten, overskotet til New York, og skatten til Sjørøverøya. Som dei andre einsidig industristadane var også Sauda integrert del av ein fullt utvikla globalisert økonomi.

Den urbane multikulturalismen er kjenneteikne ved å sjå fordomsfritt på at framandkulturelle tenarar lagar mat for og vaskar opp etter urbane herrefolk.

Denne kasseringen av 25-60 prosent av befolkningen er blitt kjennemerke for Chicagoskolens korstog siden «elendighetsbyene» begynte å dukke opp over hele det sørlige Latin-Amerika på syttitallet. I Sør-Afrika, Russland, Irak og New Orleans bygger de rike murer rundt seg selv, Israel har tatt dette et skritt videre: De har bygget murer rundt de farlige fattige.

Etter hvert som det blir klart at Bagdad aldri kommer til å bli Dubai og New Orleans ikke kommer til å bli Disneyland, er plan B å involvere seg i et annet Colombia eller Nigeria - i en krig som aldri tar slutt og som i det store og hele utkjempes av leiesoldater og paramilitære grupper, akkurat tilstrekkelig neddempet til å hente ut naturressursene ved hjelp av leiesoldater som vokter rør, plattformer og vannreserver.

De private selskapenes kraftig utvidede rolle ble aldri utsatt for noen åpen politisk debatt ...
Tallene forteller den dramatiske historien om den korporative snikmanøveren. Under den første Golfkrigen i 1991 fantes det én privat kontraktør per hundre soldater. I starten av Irak-invasjonen i 2003 var forholdet blitt til én kontraktør for hver tiende soldat. Etter tre år med amerikansk okkupasjon var forholdet én per tre. Under ett år senere, da okkupasjonen hadde vart i nesten fire år, var det én kontraktør for hver 1,4 amerikansk soldat. Men det tallet omfatter bare kontraktører som jobbet direkte for amerikanske myndigheter, ikke for koalisjonspartnerne, og heller ikke kontraktører som hadde base i Kuwait eller Jordan, og som satte ut oppdragene sine til underleverandører.

Hvis Bush-administrasjonen hadde holdt sitt løfte om å overlate makten raskt til en folkevalgt irakisk regjering, er det stor sannsynlighet for at motstanden ville vært liten og kontrollerbar i stedet for et landsdekkende opprør. Men å holde løftet ville betydd å ofre den økonomiske agendaen bak krigen, og det var aldri aktuelt - og det er derfor de voldelige konsekvensene av at USA nektet å innføre demokrati i Irak, også må regnes som en form for ideologisk tilbakeslag.

Ettersom Rumsfelt planla krigen som en «just-in-time» invasjon etter moderne produksjonsteorier i den forstand at soldatene bare skulle sørge for de rene kampfunksjonene, i tillegg til at han i løpet av det første året med styrker i Irak fjernet 50 000 jobber i Forsvarsdepartementet og krigsveteranadministrasjonen, ble det opp til den private sektor å fylle hullene på alle nivåer.
...
Side 396:
I begynnelsen av okkupasjonen var det omtrent 10 000 private soldater i Irak, langt flere enn under den første Golfkrigen. Tre år senere viste en rapport fra U.S. Government Accountability Office at 48 000 private soldater fra hele verden opererte i Irak. Leiesoldatene utgjorde den største gruppen uniformerte, stridende styrker etter det amerikanske militæret - flere enn alle de andre medlemmene av «koalisjonen av villige» til sammen.

Lipton fant 94 eksempler på at offentlige tjenestemenn som tidligere jobbet med sikkerhet innenlands, nå jobber med et eller annet i den private sikkerhetstjenesten.
........
«Kan jeg slutte nå?» skrev Brown i en beryktet e-post til en kollega i FEMA midt under Katrina-katastrofen. Det beskriver temmelig godt tankegangen: Bli i det offentlige lenge nok til å få en imponerende tittel i et departement som deler ut store kontrakter, og til å samle opp innsideinformasjon om hva som vil selge, før du slutter og begynner å selge tilgang til dine tidligere kolleger. Offentlige embeter reduseres til ikke stort mer enn en rekognoseringstur for fremtidig arbeid i katastrofekapitalismekomplekset.

I Bush-administrasjonen skriker ikke krigsprofitører etter tilgang til myndighetene, de er myndighetene, og det finnes intet skille mellom de to funksjonene.

Før Rumsfeld gikk tilbake til regjeringen, var han så overbevist om at han var på sporet av en ny vekstnæring at han bidro til å opprette private investeringsfond som spesialiserte seg på bioteknologi og farmasi. Dette er firmaer som satser alt på en apokalyptisk fremtid med en hurtig spredende sykdom, en fremtid der myndighetene blir nødt til å betale dyrt for et hvilket som helst livreddende produkt den private sektoren har patent på.

Under den kalde krigen hadde vesten sett den utbredte alkoholismen som et bevis på at livet under kommunismen var så bedrøvelig at russerne trengte store mengde vodka for å komme seg gjennom dagen. Under kapitalismen drikker imidlertid nå russerne men enn det dobbelte av det de pleide - og de griper gjerne til sterkere smertestillende også. Tsaren for Russlands narkotikamafia, Aleksandr Mikhailov, hevder at antallet brukere gikk opp med 900 prosent fra 1994 til 2004, og at det nå finnes mer enn 4 millioner brukere, blant dem heroinavhengige.

I 1998 hadde mer enn 80 prosent av alle russiske gårdsbruk gått konkurs, og rundt regnet 70000 statseide fabrikker var lagt ned, hvilket skapte en epidemi av arbeidsledighet. I 1989, før sjokkterapien, levde 2 millioner på mindre enn 4 dollar per dag i den russiske føderasjonen. Etter at sjokkterapeutene hadde foreskrevet sin «bitre medisin» på midten av nittitallet, befant 74 millioner russere seg under fattigdomsgrensen, ifølge Verdensbanken.

Førti prosent av et oljeselskap på størrelse med det franske Total ble solgt for 88 millioner dollar (Totals omsetning i 2005 var på 178 milliarder dollar). Norilsk Nikkel, som sto for en femtedel av verdens nikkelproduksjon, ble solgt for 170 millioner dollar - selv om overskuddet alene nærmet seg 1,5 milliarder dollar årlig. Det svære oljeselskapet Yukos, som har tilgang på større oljereserver enn Kuwait, ble solgt for 309 millioner dollar. 51 prosent av oljegiganten Sidanko gikk for 130 millioner dollar, og bare to år senere ble disse aksjene antatt å ha en verdi på 2,8 milliarder dollar på det internasjonale markedet. En diger våpenfabrikk ble solgt for 3 millioner dollar, tilsvarende prisen på et feriested i Aspen.

«På jakt etter en investering som kan kaste av seg 2000 prosent i løpet av tre år?» spurte Wall Street Journal. «Bare ett aksjemarked gir muligheter for dette ... det russiske.»