Kampen om å få rett gjør at mennesker bruker begrepet kunnskap som det passer. Å ha rett gir status - og belønningsfølelser. I en jungel av språk, bløff og synsinger er det gjerne den beste “snakkeren” som får rett.

«there is a boundary to men’s passions when they act from feelings; but none when they are under the influence of imagination.»

Ockhams barberblad
Vi har alle en medfødt trang til å se etter sammenhenger, å finne årsaker til virkninger. Vitenskapens erfaringer har vist at det mest sannsynlige svært ofte er det rette. Dette ble formulert første gang av munken William of Ockham (1288-1348) som antydet at det ikke var lurt å bringe inn overnaturlige forklaringer på uforståelige fenomener før alle andre muligheter var prøvd ut.

Kanskje jeg arbeider hundre timer i uken, men det er hundre timer av eget valg. Det er en sjelden luksus. Bare en ørliten sektor av befolkningen kan koste på seg dette, og enda mindre ha ressursene og utdannelsen. Det er uhyre hardt å gjøre det på egen hånd.
Men vi må ikke overdrive. Mange av dem som gjør dette best, er folk som mangler privilegier, for det første fordi de har en rekke fordeler: De har ikke gjennomgått en god utdannelse, de er ikke blitt gjenstand for en enorm strøm av indoktrinering, som er det utdanning i høy grad er, slik at de ikke har internalisert den.

Jeg kan ikke tro noe av det du sier. Det er rake motsetningen til alt jeg lært og alltid trodd på, og jeg har ikke tid til å slå opp i alle disse fotnotene. Hvordan kan jeg vite at det du sier er sant? Det er en besnærende reaksjon. Jeg sier til folk at det er den riktige reaksjonen. Du burde ikke tro at det jeg sier er sant. Fotnotene er der for at du skal kunne finne det ut om du vil, men hvis du ikke gidder å bry deg, er det ikke noe å gjøre med det. Ingen kommer til å plassere sannheten i hjernen din. Det er noe du er nødt til å finne ut på egen hånd.

Den riktige måten å gjøre ting på, er ikke å prøve å overbevise folk om at man har rett, men å utfordre dem til å tenke gjennom saken for seg selv.

Pressefolk prøvde han å unngå, for uansett hva han sa var det som som på trykk misvisende eller sensasjonelt.

So, to continue the Revisjonist struggle for a Jewish homeland on both sides of the Jordan, Begin founded the ‘Freedom Movement’, Herut - denounced by such prominent Jews as Albert Einstein and Hannah Arendt (in a letter to the New York Times on 4 December 1948) as ‘closely akin in its organization, methods, political philosophy and social appeal to the Nazi and Fascist parties’.
...
The conquest of the Six Day War turned Begins Revisjonist ideology into practical politics.

Om opprøret til "the muslim brothers" i Hama i 1982, som blei slått ned av den syriske regjeringen.

'I know you disapprove of what happend in Hama, Robert, the killings
and the executions,' he said. 'But you must realise that if our
president had not crushed that uprising, Syria would have been like
Algeria today. We tried to talk to the Brothers at first, to negotiate
with them. We didn't want this bloodbath. We asked them: "What do you
want?" They said: "The head of the president". And, of course, that
was the end. We were not going to have an Islamic fundamentalist
state in Syria.You in the west should be greatful to us. We crushed
Islamistic fanatism here. We are the only country in the Middle East
to have totally supressed fundamentalism'.

A december 13, 2006 cable, «Influencing the SARG [Syrian government] in the End of 2006,» indicates that, as far back as 2006 - five years before «Arab Spring» protests in Syria - destabilizing the Syrian government was a central motivativation of US policy. The author of the cable was William Robuck, at the time chargé d’affaires at the US embassy in Damaskus. The cable outlines strategies for destabilizing the Syrian government. In his summar of the cable, Robuck writes:

We belive Bashar’s weakness are how he chooses to react to looming
issues, both perceived and real, such as the conflict between economic
reform steps (however limited) and enqtranched corrupt forces, the
Kurdish question, and the potensial threat to the regime from the
increasing presence of transiting Islamist extremist. This cable
summarizes our assesments of these vulnerabilities and suggests that
there may be actions, statments, and signals that the USG can send
that will improve the likelihood of such opportunities arising.

Min oversettelse:
Forfatteren av dette telegrammet fra 13. desember 2006 er altså William Robuck, chargé d’affaires ved USAs ambassade i Damaskus, Syria. Telegrammet skisserer strategier for destabilisering av den syriske regjeringen. I sin oppsummering peker Robuck på hva han mener er Bashar al-Assad, den syriske presidentens svakheter, nemlig

hvordan han velger å reagere på truende problemer, både oppfattede og
ekte, som for eksempel konflikten mellom begrensede økonomiske
reformer og korrupte krefter, det Kurdiske spørsmål, og den
potensielle trussel mot regimet fra et økende nærvær av islamistisk
ekstremister. Robuck foreslår så at det kan være handlinger,
uttalelser og signaler som den amerikanske regjeringen kan sende ut
som vil øke sannsynligheten for at slike muligheter oppstår.

When early English promoters portrayed North America as a rich and fertile landscape, they grossly and perhaps knowingly exaggerated. Most were describing a land they never had seen, of course. Wary investors and state officials had to be convinced to take the plunge into a risky overseas venture. But most important, it was a place into which they could export their own marginalized people.

While the threat of communism was used in the past as an excuse to invade, now humanitarian conserns are the justification for military force abroad.

«Så du synes altså det er totalt unødvendig at folk som kjøper SIM-kort samtidig blir registrert med det?»
«Det er ikke bare unødvendig. Det er uforskammet og frekt overfor vanlige mennesker.»
«Men letter ikke det arbeidet for dere i politiet?»
«Jeg har ikke bedt noen om å lette arbeidet mitt. (...) I hvilke typer land er politiarbeid enkelt?»
«Politistater?»
«Der sa du det. Jeg vil ikke bo i et land der statsmakten vinkler behovene sine etter de kriminelle. Jeg vil bo i et land der statsmakten vinkler dem etter vanlige folk.»

Vi går inn på pleiehjemmet og ser alle de gamle menneskene som sitter der. Tomme blikk, triste smil. Og vi bare avfeier dem som ... vel, gamle. Oppbrukte, ikke noen man behøver å bry seg om lenger. Og likevel har de alle bak blikkene hatt et liv, en historie de kunne ha delt med deg. Om smerte, kjærlighet, håp, fortvilelse. Alt det vi selv føler. At de blir gamle, gjør dem ikke mer verdiløse, mindre virkelige. Og en dag blir det oss. Som sitter der og ser at de unge avfeier oss som ... vel, gamle. Og hvordan kommer det til å føles?

Etter seminaret på Bolkesjø:
Og Odvar Borge, han var skolens gladgutt og humørspreder, han begynte å tromme i bordplata med to penner og ropte drumroll, drumroll og spesialpedagogen heiv seg på med noen totalt urytmiske klask i bordet og jeg så Inga Sanden smile som bare det, øya hennes gnistra, hun var nesten vakker og powerpointen kom til syne på lerretet med navnet på skolen helt øverst og så sto det: Med kunnskap strekker vi oss inn i fremtiden og gjør hverandre gode. Og under kom de nye kjerneverdiene; Raushet, respekt, mangfold. ...
Det kosta 200 tusen å komme fram til tre ord. ... Tenk om ordentlige arbeidere hadde holdt på sånn.

Dermed hadde man fått høre endel om fotproblematikken til Rolf Haugen, ei mannelig kjerring som alltid meldte inn eventuelt saker til pedagogisk forum sånn at ingen skulle få dra hjem i skapelig tid.

Men apropos lukt, såpa på bensinstasjonen i Sande er god, den er nøytral på lukt. En gang de hadde stengt på grunn av noe evakueringsopplegg, det lakk bensin fra en tankbil, da måtte jeg kjøre til Esso i Kobbervikdalen, og den såpa de har på toalettene der, jeg lukta kvinnelig pensjonistparfyme etterpå. Det var som jeg skulle rulla meg mellom muggene på ei bingo-vertinne.

Også Vera var i begynnelsen sky overfor Maggie, men tross skyheten så jeg at de likte hverandre ganske godt. Først da jeg forsto at Veras farfar og morfar hadde stått på de rødes side under opprøret, og at det i Maggies slekt hadde vært både hvite generaler og hvite kampdiktere, forsto jeg Veras tilbakeholdenhet.
Forunderlig er forknyttheten og skammen som bor i finnenes sjeler.

"Do you know how they refer to Qaddafi in the White House?" Bearden asked.
I didn't.
"They call him the Mad Dog of the Middle East. Look, Baer, if Genghis Kahn were to crawl out of his grave and declare his intention to get rid of Qaddafi, this administration would support him. So forget about it."

I knew, in short, that dealing with the Muslim Brotherhood was playing with fire. These guys were programmed for trouble. But if Reagan administration really was determined to fight it out with our enemies in Syria and Lebanon, we couldn't have found better surrogates.